Episode 2 (31. august): «Det smudsige Sailorkvarter i St. Georges Whitechapel»

Gikk du glipp av 1. episode? Eller vil lese den om igjen for å sette stemningen? Les den her!

Om du var en avislesende nordmann ved tiden før drapene i 1888 – ville du ha visst noe om Whitechapel? Høyst sannsynlig. Whitechapels sosiale posisjon som verdenshovedstaden Londons mest trøstesløse distrikt var godt kjent også i Norge, ikke minst gjennom sjøfarten. Bryggene langs Themsen hadde hver sine «oppland» av strøk og gater hvor sjøfolkene forlystet seg. Tromsø Stiftstidende skrev om Whitechapel året før den store drapsbølgen:

«Mest bekjent og mest berygtet er det uhyggelige, smudsige Sailorkvarter i St. Georges Whitechapel. Jeg kan forresten ikke fatte, hvorfor man har døbt denne bydel Whitechapel (det hvide kapel). Det er nok meget længe siden, den fortjente dette navn (…) Her i denne trakt holder for det meste de skarer av skandinaviske eventyrere til, som flakker om under fremmede flag. (—) 

Iblandt slige omgivelser ligger missjonshuset Strangers’ Rest. I og for sig er det en ubetydelig bygning, uden taarn og spir og uden nogensomhelst prydelser, men indenfor dens mure udføres et mærkeligt og helt og holdent frivilligt missionsarbeide for sømænd af allehaande nationaliteter». (18.08.1887)

Det var her den svenske frk. Agnes Hedenström ledet arbeidet blant de skandinaviske sjømennene, og gav dem «bokposer» med sirlig broderte norsk-svenske flagg, fylt av oppbyggelig litteratur, i håp om at de dermed skulle styre unna de «uhyggelige kneiper, dansehuler og bordeller og mistænkelig udseende pantelaanerbutiker» i Whitechapel. Det var da også fra denne kontingenten av «skandinaviske eventyrere» at den hittil eneste norske «mistenkte» i saken kom fra, men han skal få sin egen episode i denne bloggserien senere. Strangers’ Rest ligger her forresten ennå – om enn med et noe annet fokus en moralsk fordervede sjømenn.

Elisabeth Gustafsdotter, født i Torslanda vest for Göteborg i 1843, kom til London i 1866 etter vonde år i Sverige. Hun var registrert som prostituert i Göteborg, og ble to ganger behandlet for veneriske sykdommer. Hun hadde født et dødt pikebarn i april 1865. Etter noen år som tjenestepike i London giftet hun seg i 1869 med tretten år eldre John Thomas Stride, og sammen drev de en kaffestue i Poplar. De gikk fra hverandre mot slutten av 1870-årene, og Elisabeth måtte til tider ty til prostitusjon for å livberge seg. Elisabeth fortale i alle år senere at John Thomas og to av hennes ni barn druknet i den forferdelige skipskatastrofen på Themsen i 1878, da Princess Alice sank etter en kollisjon med et annet skip. Minst 650 mennesker mistet livet. Elisabeth ble ifølge henne selv sparket i munnen mens hun forsøkte å svømme i land, noe som resulterte i at hun ble stam. Problemet med Elisabeths historie er bare at John Thomas beviselig døde av tuberkulose i 1885, og de hadde ingen barn. Elisabeth hadde, til tross for stammingen, et talent for språk. Hun snakket flytende engelsk og jiddisk i tillegg til svensk. Om hun noensinne var i kontakt med frk. Hedenström ved sjømannsmisjonen i Strangers’ Rest er vel heller tvilsomt, men hun ble flere ganger ivaretatt av den svenske kirken i Wapping, bare noen hundre meter lenger vest. Det har vært spekulert i at historien om Princess Alice var noe Elisabeth diktet opp for at kirken skulle få større medlidenhet med henne. Hun fikk noen slanter fra kirken av og til. Natten til 30. september 1888 ble hun funnet med strupen kuttet over i Dutfield’s Yard, Whitechapel. De fleste mener hun dermed ble Whitechapel-morderens tredje såkalte «kanoniske» offer. Dette går vi selvsagt nærmere inn på senere i høst. I denne omgang understreker vi bare at skandinaver var et heller vanlig innslag i Whitechapel i 1880-årene.

Mange av avisreportasjene i norske aviser fra Whitechapel gjennom hele 1800-tallet var av typen «reisebrev» fra korrespondenter, hvor elendighetsbeskrivelsene fra Londons østkant ble dyrket nærmest som en egen litterær genre. I en lang artikkel i Morgenbladet så tidlig som i 1834 hører vi først om de «dværgagtige krøplinger» i tilgrensende Spitalfields, som til alt overmål sammenlignes med «den fire fod høie laplænder» her hjemme, før den anonyme skribenten beveget seg inn i Whitechapel. Her fant han derimot:

«store, kraftfulde, velbyggede steenslidere, kjæltringers arvinger, den foragteligste qvindeclasses støtter og bødler[sic!], lysthigende, kyndige i Jura, dristige og stolte af den fordærvede natur, som allerede rullede i deres fædres aarer, og endnu ikke har tapt sig i mindet. Til alle tider har White-chapel været et oplag for hovedstadens sletteste mennesker. Det er et frivilligt Botany-Bay [altså straffekolonien i Australia], som søges af alle de forfaldne af første og anden rang, som vilde befinde sig meget ilde i et andet qvarteer» (Morgenbladet 11. januar 1834).

Korrespondenten skildret videre et par kuriøse forhold, som Whitechapel-beboernes store lidenskap for duehold, og at det var i de små paviljongteaterne i Whitechapel at Shakespeare levde videre, mens han var gått av moten i London for øvrig. Men vi får også det vi må kalle et uhyggelig frampek, drøye femti år før de blodige høstukene i 1888:

«Slagteren i White-chapel er sin stands ideal, slagternes typus; man finder ikke hans lige i noget andet qvarteer af London; det er endnu slagteren fra det sextende aarhundrede (…), læderskydskindet aflægger han aldrig, hans arme ere altid nøgne, han kjender ingen søndag».

I 1888 skulle mange komme til å mistenke nettopp Whitechapels slaktere, ettersom de både hadde redskapet og kunnskapen til å utføre de «operasjonene» Jack the Ripper ble kjent for. Og lærforkleet kom til å spille en sentral rolle i de første ukene av mordhøsten, som vi skal se. Om vi virkelig vil trekke dette frampeket langt, er det jo også en kjennsgjerning at drapsmannen slo til i forbindelse med offentlige fri- og helligdager.

Det var altså sjeldent gladsaker som nådde Norge fra Whitechapel. I 1860-årene får vi flere vitnesbyrd om fattigdom og uroligheter. Bryggesjauerne gikk arbeidsledige da Themsen frøs til i januar 1861, og plyndret bakerne i Whitechapel for brød (Aftenbladet 30. januar 1861). Men av og til får vi en litt annen historie. Politiet i Whitechapel innbragte en gammel, illeluktende mann som åpenbart slepte rundt på tunge gjenstander. Etter mye overtalelse viste han til slutt fram en hel liten formue i sølv og penger han hadde tullet inn i gamle filler, og festet med snorer til kroppen. Politiet mistenkte selvsagt tyveri, men det framgikk av vitneprov at han faktisk hadde tjent pengene, og spart opp i tjue år. Først nektet han å gå til banken med dem, og da politiet førte ham dit under mild tvang, var bankfunksjonærene lite villige til å ta imot på grunn av «hans modbydelige udseende og det hæslige syn, det var, at se ham tage pengene ud av de pjalter, hvori de var indsvøbde». Det gikk til slutt, men mannen følte seg mindre trygg for pengene nå enn da han bar dem på seg (Den norske rigstidende, 26. august 1862).

Dagen etter rapporterte Morgenbladet om økende kriminalitet i Whitechapel og de østlige bydelene for øvrig. Den nye krimbølgen

«lader sig ikke forknytte af noget og udsøger sig sit bytte med ligesaastor koldblodighed i vore hovedgader, som om det var paa en markvei eller i en skov. Folk blive slaaede til jorden, udplyndrede og ‘garotterede’ i gaslygternes straalende belysning, med politiet indenfor hørevidde og med droscher og fodgængere i umiddelbar nærhed».

Det er umulig å lese dette i dag uten å se også dette som et ekkelt vardøger for hva som skulle komme. «Garottering» var en metode enkelte ranere i England brukte, og gikk ut på å raskt og lydløst kvele ofrene til de mistet bevisstheten – en metode med relativt stor feilmargin, hvor det ofte ender med døden. Mye tyder på at Whitechapel-morderen behersket akkurat denne teknikken til fulle. Og også han slo til med både politi og andre folk like i nærheten.

Den store koleraepidemien i London i 1866 slo hardest til i fattigkvarterene. Men man opplevde det samme fenomenet som ved tidligere epidemier i London og København, at selv om den jødiske befolkningen var svært stor i disse bydelene, døde nesten ingen blant dem. Omsorg for de fattige, og det religiøse forbudet mot å spise dårlig kjøtt ble anført som hovedårsak (Morgenbladet 30. august 1866). Den jødiske befolkningen preget Whitechapel og Spitalfields, delvis med bakgrunn i tekstilindustrien. Demografien skulle bli ytterligere preget av jødisk innvandring, særlig i 1880-årene. Etter attentatet mot tsar Alexander II i 1881 flyktet 250.000 jødiske familier fra Russland, og mange tusen av dem endte opp i Whitechapel. I 1886 utviste Bismarck de polske jødene fra Preussen, og en ny, stor bølge av jødiske immigranter kom til Whitechapel. I 1888 var det dermed over 40.000 jøder i bydelen. Dette er en særlig viktig – og problematisk – del av Whitechapel-saken. Antisemittisme – men også frykten for antisemittismen – har spilt en vesentlig rolle i historien om mordene.

Denne dobbeltsidige problematikken kom også klart til syne et år før redselshøsten. Det som for alvor skulle sette Whitechapel på kartet, og nok gjorde at navnet på bydelen satt friskt i minnet også på nordmenn, var Lipski-saken ut over sensommeren 1887. De fleste norske avisene rapporterte inngående fra denne svært spesielle draps- og påfølgende rettssaken, som på flere måter skulle kaste skygger inn på drapssakene året etter. 28. juni 1887 ble politiet tilkalt til Batty Street i Whitechapel, hvor en ung, gravid kvinne – Miriam Angel – var funnet død i sengen. Det skulle vise seg at hun hadde blitt tvunget til å drikke salpetersyre. Under sengen lå Israel Lipski, også han med syreskader i munnen. Han ble umiddelbart arrestert for drapet, men la skylden på to av sine midlertidig ansatte i paraplyhandelen han drev. Mannen som ledet høringen etter de rettsmedisinske undersøkelsene av Miriam Angel var forresten Wynne Edwin Baxter, som skulle få hendene fulle i Whitechapel året etter, og som i 1890 ledet høringen etter dødsfallet til Joseph («John») Merrick – «Elefantmannen». I rettssaken som fulgte brukte juryen bare åtte minutter på å finne Israel Lipski skyldig, og han ble dømt til døden ved hengning. Dette utløste imidlertid kraftige reaksjoner, med sterke beskyldninger i pressen om systematisk antisemittisme i det britiske rettsvesenet. Også i de norske avisene var man sterkt i tvil om skyldspørsmålet. Fædrelandet skrev:

«I. Miriam Angel var et kraftigt fruentimmer, der neppe kunde overvindes med de fysiske kræfter, som Lipski raadede over. II. Det blev under retssagen godtgjort, at mindre end 4 lod salpetersyre ikke kunde være medgaaet til ødelæggelsesverket i det lille værelse, som blev beboet af Miriam Angel. Kun for 2 af disse 4 lod kunde der imidlertid gjøres rede, og disse 2 lod havde været i en anden flaske end den, som den før omtalte handlende havde fyldt det solgte kvantum i. III. Er den dom, der er bleven fældet over Israel Lipski, retfærdig, maa arbeideren Rosenbloom [den ene av de to ansatte som Lipski anklaget for å ha stått bak] have været paa sin mesters verksted, da mordet blev begaaet. Men skjønt en almindelig lavrøstet samtale, ført i Miriam Angels værelse, kan høres ord til andet i dette verksted, siger Rosenbloom, at han ingen lyd hørte fra Miriams værelse paa det angivne tidspunkt. IV. En af de to arbeidere tog dagen efter mordet til Birmingham, men det er ikke blevet forklaret, hvorfra han havde de ca. 10 shillings, som denne reise koster» [Lipski oppga at de hadde stjålet penger fra ham, og at dette var bakgrunnen for drapsforsøket mot ham].

Saken ble et politisk mareritt. Befolkningen var tvilende til om dommen var riktig, og en fullbyrdelse av dødsdommen ville kunne ført til opptøyer. Dronning Victoria var bekymret for om bevisene i saken virkelig var tilstrekkelige. På bakgrunn av kontroversen ble henrettelsen utsatt med en uke, for at Innenriksdepartementet skulle drøfte saken nærmere med dommeren. Før de var ferdige med disse diskusjonene tilstod imidlertid Lipski overfor en rabbi, og dødsdommen ble fullbyrdet i Newgate fengsel. Dette er det siste av betydning som ble skrevet om Whitechapel i norske aviser før høsten etter – men Lipski-navnet skulle da på særs mystisk vis komme opp igjen i forbindelse med drapet på Elisabeth Gustafsdotter.

Det er en sterk sammenheng mellom det bildet avisene tegnet av Whitechapel gjennom 1800-tallet, og drapene i 1888 – på flere måter. I første episode nevnte jeg det litt underlige forholdet at akkurat denne saken fikk, og fremdeles har, større historisk og kulturell ettervirkning enn de fleste andre kriminalsaker, til tross for at verken sakens omfang eller «grusomhetsnivå» egentlig skulle tilsi det. (Dette høres nesten kynisk ut, men for å illustrere: Hvor ofte har du hørt om H.H. Holmes? For ikke å snakke om Peter Kürten? Disse to ble, i motsetning til Whitechapel-morderen, arrestert og dømt. Men hvor mange på Wikipedias liste over uløste seriemord har du hørt om? Mange av disse drapsmennene eller kvinnene begikk flere drap enn Whitechapel-morderen, og minst like brutale). Vi må nok se dette i sammenheng med de sosiale forholdene som de engelske og norske avisene skildret i all sin elendighet. Det var ikke uten grunn at det var her i Whitechapel at William Booth grunnla Frelsesarméen i 1878 (som for øvrig ble etablert i Norge nettopp i 1888). Særlig utover i 1880-årene økte den sosiale uroen. Det er først i dette tiåret at begrepet East End – med store E’er – får gjennomslag, med sine særegne kulturelle og sosiale betydninger. I motsatsen West End, og i City – en helt annen verden, langt mer passende for dronning Victorias hovedstad i det britiske imperiet – så de på Østkanten med en nesten uforståelig blanding av avsky, oppriktig sympati for de fattiges situasjon, og frykt. Det siste var særlig knyttet til redselen for en sosialistisk revolusjon. Paul Begg har skrevet inngående om dette forholdet i Jack the Ripper – The definitive history (London/New York 2005). Ondskapen som reiste seg i Whitechapel var noe mer enn en mordsak, Jack the Ripper ble selve personifiseringen av trusselen mot det etablerte, som alle innså at hadde ligget og ulmet i de sosiale tragediene som utspant seg i East End til daglig.

Det er ikke til å komme forbi at drapshøsten i Whitechapel på sitt absurde vis gav resultater. Vesentlige tiltak mot fattigdommen i East End og sosiale reformer fulgte kort tid etter drapene, etter at den politiske venstresiden, kristne organisasjoner og filantropiske stiftelser, foreninger og enkeltpersoner hadde kjempet forgjeves for å bli hørt i årevis før dette. George Bernard Shaws innlegg i The Star 24. september 1888 – skrevet allerede før de tre siste «kanoniske» drapene – er blitt særlig berømt: «Private enterprise has succeeded where Socialism failed. Whilst we conventional Social Democrats were wasting our time on education, agitation, and organisation, some independent genius has taken the matter in hand, and by simply murdering and disembowelling four women, converted the proprietary press to an inept sort of communism». Han mente selvsagt ikke at morderen hadde et politisk motiv (selv om dette fra tid til annen har vært foreslått av de mer konspiratorisk anlagte ripperologene). Men effekten var påfallende.

Det var imidlertid ikke bare det at de tradisjonelle avisene nå begynte å sette de sosiale problemene på dagsorden, etter å ha stått fast på den konservative siden i alle år. Enda en faktor som var vesentlig når det gjelder pressens rolle i Whitechapel-saken, var «de nye avisene». Det var på dette tidspunktet de første avisene fra den – fremdeles i våre dager – beryktede engelske sensasjonspressen kom på gaten. Deres langt råere og mer kommersielle preg sammenlignet med de tradisjonelle og konservative avisene, var som skapt for en Jack the Ripper-figur – eller omvendt, om man vil. The Star begynte å komme ut nettopp i 1888, og opplagstallene skjøt vanvittig fart de blodige ukene i Whitechapel. Den første avisutgaven i verden som nådde en million solgte kopier kom med Whitechapel-drapene på førstesiden. Og det er fremdeles mange som mistenker at det var en freelancejournalist (angivelig ved navn Best) i nettopp The Star som forfattet det berømte «Dear Boss»-brevet hvor selve navnet Jack the Ripper første gang dukket opp – pressen måtte holde hysteriet i gang når drapene ikke kom hyppig nok for å holde opplagstallene oppe.

Noen trekker disse linjene enda lenger. Forfatteren Peter Turnbull hevder f.eks. at mediadekningen av saken i seg selv var en styrende faktor for hvordan den kom til å utarte seg. Hans oppfatning er at selv «de fem kanoniske» drapene ble utført av fire-fem forskjellige drapsmenn, påvirket av pressen til å «kamuflere» ordinære drap som noe langt mer («Jack the Ripper: Man or Myth», i Jakubowski, Maxim og Nathan Braund, The Mammoth Book of Jack the Ripper, London 2008, og boken The killer who never was: Re-appraisal of the Whitechapel Murders of 1888, 1996). Det er en oppfatning som svært få deler. Men selv om «løsningen» virker mindre sannsynlig, så er Turnbulls beskrivelse av mediavirkeligheten i 1888 både god og svært interessant.

Et siste poeng om pressen og Whitechapel-drapene skal vi også ta med, på toppen av de andre: 1888 var – med vårt store, bloddryppende unntak – et helt eksepsjonelt kjedelig år! Det skjedde virkelig ingenting av interesse, verken i Europa eller Norge. I Amerika hadde de et par katastrofale snøstormer på vårparten, og Nansen krysset Grønland på ski – ellers hadde avisene minimalt å skrive om. Jack the Ripper fikk dermed liten konkurranse om spaltemetrene høsten 1888.

Men, nå nærmer høsten seg for alvor, og det er på tide å la denne bloggen bli det den egentlig skulle være: En gjennomgang av saken slik den utspiller seg i norske aviser fra 1888. Det betyr at denne bloggen heretter vil få nye episoder litt i rykk og napp, og med varierende omfang, etter hva avisene hadde å melde. I begynnelsen kan det dessverre også bli en smule komplisert – det var betydelige forsinkelser fra de første drapene skjedde, og til nyhetene nådde Norge, og det hersket også mye forvirring om hvem, hva og hvor mange. Dette gir meg en viss hodepine med tanke på kronologien. Men selv om vi manglet en «sensasjonspresse» slik som i London, skal vi se at drapene utover høsten ble en hovedsak også her hjemme.

—

Den rekordkalde og våte London-sommeren 1888 kulminerte med tordenvær 30. august. På kvelden slo lynet ned to steder på bryggene langs Themsen, og det fortelles at de voldsomme brannene gav himmelen over East End et illevarslende, blodrødt skjær. Det var en altfor passende bakgrunnseffekt for terroren som denne natten for alvor skulle feste grepet om Whitechapel.

Neste episode kommer 7. september, og handler om de første omtalene av Whitechapel-drapene i norske aviser: «Et gyseligt mord»