Episode 3 (7. september): «Et gyseligt mord»

Tidligere episoder:

1: (7. august): Whitechapel 1888

2: (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

 

Så vidt vites, var Dagbladet den første norske avisen som refererte til Whitechapel-drapene, fredag 7. september 1888:

«Et gyseligt mord er øvet i Whitechapel, en afsides Bydel i Londons Østside. En Konstabel opdagede Fredag Kl. 10 om morgenen i en trang gade i naboskabet en død kvinde med et gabende saar i halsen. Liget blev sendt til den nærmest liggende Morgue, hvor det viste sig, at Kvindens Underliv ogsaa var opsplittet, slig at Indvoldene kom ud. Liget havde ogsaa saar paa ansigtet og hænderne, ifølge hvilket man formoder at der har været en forfærdelig kamp mellom offeret og morderen. Den gyselige gjerning maa være skeet med en dolk eller en lang fiskekniv. Kvinden, hvis alder var 35 til 40 aar, synes at ha tilhørt de prostitueredes klasse. For nogle uger siden blev et fruentimmer myrdet paa samme brutale maade i dette kvarter, uden at man har været istand til at finde Gjerningsmanden. Her er det samme tilfældet; men det antages, at det er en vanvittig, som driver sit væsen om natten i denne del af byen».

Selv denne lille notisen demonstrerer tydelig forvirringen som ofte preger den tidlige fasen av slike saker, hvor den sparsomme informasjonen som kommer ut blandes sammen med rykter og rene spekulasjoner. Da Dagbladet trykket dette, var det forsåvidt allerede gått en uke siden det «gyselige» mordet faktisk ble begått – men ennå ante man jo lite om hva som var i vente, og nyhetstelegrammet fra England hadde sikkert ligget noen dager før det ble gjort plass i Dagbladets spalter. Avisene i Norge rapporterte ikke nødvendigvis om mord i andre land, selv om den bestialske karakteren ved dette drapet kanskje i seg selv hadde vært nok til å vie det oppmerksomhet: En engelsk avis omtalte det som «One of the most frightful crimes of modern times». Men det vi aner, er hvordan to drap i Whitechapel denne augustmåneden ble sett i sammenheng, og uroen og frykten begynte å få tak. Seriemord, i vår moderne forstand, var så godt som ukjent på denne tiden. De fleste drap var i «nære relasjoner» som det gjerne kalles i dag, og/eller krangler som utartet seg på tragisk vis. Dermed ble det uforståelige ved motivet, sammen med brutaliteten, det som gjorde hendelsene enda mer skremmende for samtidens avislesere enn det vi klarer å leve oss inn i nå.

Men om vi tar de faktiske forhold i tur og orden, så vil nok den observante leser se at Dagbladet bommet en del på viktige detaljer. «Fruentimmeret» som ble myrdet noen uker tidligere, var den 39 år gamle tobarnsmoren Martha Tabram (også kalt Martha Turner). Hun hadde levd periodevis sammen med Henry Turner, men forholdet led sterkt av Marthas kraftige alkoholmisbruk. En drøy måned før den tragiske natten var forholdet mellom dem definitivt over, og de forlot det som hadde vært deres felles bopel i all hast – med husleien ubetalt. Martha tok tilhold i et av de beryktede losjihusene i Spitalfields, like ved Whitechapel, og livnærte seg med å selge småting, men dessverre også seg selv. Ut på kvelden den 6. august satt hun på vertshuset Angel & Crown og drakk sammen med en annen prostituert og to soldater. Klokken 23:45 splittet de opp, og de to kvinnene dro sammen med hver sin soldat. Martha tok – etter alt å dømme – sin klient med til en oppgang i George Yard, et tidligere veveri som nå var ombygget til enkle boliger. En gang etter midnatt hørte en av beboerne, mrs. Hewitt, noen som ropte «mord!». Husbråk, inkludert slike utrop, var imidlertid såpass vanlig i Whitechapel at verken hun eller noen andre reagerte noe videre. Og hun var langt fra sikker på at ropet kom fra huset. Kl. 02:00 kom ekteparet Mahoney hjem, uten at de så noen i oppgangen. Ute på gaten, omtrent samtidig, snakket politikonstabelen Thomas Barrett med en infanterist som snoket rundt i nærheten, og som fortalte Barrett at han ventet på en venn som hadde «blitt med en dame». Drosjekusken Albert George Crow kom hjem etter nattskiftet kl. 03:30, og i mørket så han en skikkelse ligge på den første trappeavsatsen. Det var imidlertid ikke uvanlig at hjemløse lå og sov der. Porter og dører inn til slike leilighetsbygninger var aldri låst – det var vanligere at de stod vidåpne – og overalt i Whitechapel kunne man finne overnattingsgjester i de mørklagte portrommene og trappeoppgangene. Så heller ikke Albert foretok seg noe. Det var først kl. 05:00 den morgenen at bryggesjaueren John Saunders Reeves kom ned trappen på vei til jobb, og i det sparsomme morgengryet forstod at skikkelsen på trappeavsatsen var en død kvinne.

Han fikk fatt på konstabel Barrett utenfor, som på sin side fikk tak i legen Timothy Robert Killeen. Han undersøkte liket fra kl. 05:30. Martha Tabram lå på ryggen, med klærne samlet rundt midjen, men Killeen fant ingen tegn til at det hadde funnet sted samleie. Martha var ille tilredt. Killeen fant 39 knivstikk, i halsen, magen, lungene, nyrene, hjertet, milten og i underlivet. Illustrated Police News oppgav også at ansiktet og hodet var kraftig oppsvulmet som følge av kvelning (men denne opplysningen er ikke bekreftet i noe bevart politidokument, jf Sugden, Philip, The Complete History of Jack the Ripper).

Allerede samme dag, 7. august, ble konstabel Barrett tatt med til Tower of London for å forsøke å finne igjen infanterisoldaten han hadde sett i nærheten av George Yard tidligere på natten. Han fant ingen. Dagen etter ble alle soldatene som hadde hatt permisjon drapsnatten, stilt opp på rekke. Nå pekte konstabel Barrett ut en mann, men etter å ha blitt spurt om å se nøyere etter, ombestemte han seg, og plukket ut en John Leary i stedet. Barrett forklarte at førstevalget hadde hatt medaljer, men ikke mannen han hadde sett utenfor George Yard. John Leary hadde ikke medaljer, men hadde til gjengjeld et solid alibi – han hadde tilbragt kvelden i Brixton sammen med en kamerat, som kunne fortelle politiet de samme detaljene om byturen som Leary. Enda en soldat, korporal Benjamin, hadde hatt tjuvperm – men også han hadde bunnsolid alibi, da han hadde besøkt faren sin.

På dette tidspunktet var man fremdeles i villrede om hvem den drepte kvinnen var. Men to dager etter drapet spaserte Marthas venninne fra den tragiske kvelden inn på politistasjonen i Commersial Street, og presenterte seg som Mary Ann Connelly (aka «Pearly Poll»).  Det var hun som fortalte politiet historien om Martha, henne selv og de to soldatene, og deres bevegelser over flere timer fram mot midnatt den 6. august. Identifiseringsparadene med konstabel Barrett hadde slått helt feil. Nå fikk politiet en ny sjanse, og avtalte en ny parade med Mary Ann Connelly i Tower dagen etter. Men nå ble hun plutselig påfallende lite samarbeidsvillig. Hun holdt seg skjult hos et søskenbarn, og dukket ikke opp i Tower. Hun ble etter hvert sporet opp, og måtte stille tre dager senere. Med teatralske fakter inspiserte hun soldatene, men kjente ikke igjen noen av dem. Hun hevdet imidlertid nå at de to mennene fra Angel & Crown hadde hatt hvite luebånd – soldatene i Tower hadde ikke slike, båndene var derimot kjennetegnet for soldatene i regimentet Coldstream Guards. Noen dager senere ble hun ført til nok en identifikasjonsparade i deres leir, og pekte ut to menn – som begge hadde sikre alibi. Dette var praktisk talt så langt man noen gang kom i etterforskningen av drapet på Martha Tabram, og politiet ser ut til å ha konkludert med at Pearly Poll ikke var videre interessert i å hjelpe dem.

Nå er det slik at mange ripperologer har sine «favorittmistenkte», og mange spekulerer mer på ett av drapene enn på de andre. Det kan jeg til en viss grad forstå. Det jeg til nå har skjønt mindre av, er at mange også har sitt «favorittvitne» i Whitechapel-saken. Etter å ha sett nærmere på Pearly Poll, skjønner jeg mer. Hun er en fascinerende og ytterst gåtefull del av historien. Opplysningene Pearly Poll gav politiet om Martha Tabram, henne selv og de to soldatene ble aldri verifisert av noen andre. Ingen virker å ha sett dem på Angel & Crown eller andre steder. Tvert imot ble Martha sett utenfor puben White Swan alene (Paul Begg, Martin Fido, Keith Skinner, The Complete Jack The Ripper A-Z). Hvorfor stakk Pearly Poll av før den første identifiseringsparaden? Da hun dro, skal hun angivelig ha sagt til noen at hun var på vei for å drukne seg (Sugden, Philip, The Complete History of Jack the Ripper). Og hvordan kunne hun peke ut to menn med stor sikkerhet, som opplagt var feil, selv om hun hadde tilbragt flere timer med de to soldatene? Flere i politiet mente hun med vilje pekte ut feil menn. Man kunne nesten mistenke at hun hadde snappet opp konstabel Barretts historie om soldaten han møtte utenfor George Yard fra avisene, og spant sin egen versjon. Men på den annen side – hun meldte seg jo selv for politiet, og det var hun som identifiserte Martha. Pearly Poll skulle også dukke opp igjen i historien om Whitechapel-drapene. Hun skal ha kjent også et av de senere ofrene, og gitt politiet et spor som pekte mot en konkret mann som Whitechapel-morderen. Det er dessverre ikke kjent hva dette sporet gikk ut på, eller hvem han var – det er kun nevnt i en notis i avisen Echo 20. september 1888. Det er mer Pearly Poll-stoff også, for de mer konspiratorisk anlagte – kanskje kommer vi tilbake til det i en senere episode.

Som nevnt i den innledende episoden, snakker man nå gjerne om de fem «kanoniske» ofrene for drapsmannen som omtales som «Jack the Ripper», og Martha Tabram inngår ikke blant disse fem. Det er flere grunner til at hun utelates. Soldathistorien er en av dem. Det virker mindre sannsynlig at den potensielle seriemorderen lot seg observere offentlig med to andre vitner, i tillegg til offeret, dersom han på forhånd planla eller fantaserte om å begå et slikt drap. Og attpåtil i uniform, som vi må se som et særlig viktig og identifiserende spor – selv om de to soldatene jo riktignok aldri ble funnet uansett. Særlig vesentlig for vurderingen er det at drapsmåten også er avvikende fra de senere ofrene – Martha Tabram ble stukket, ikke skåret i.

Men på den annen side, det er vanskelig å avvise en sammenheng med de senere drapene. Den første som observerte Martha liggende i trapperommet, Albert George Crow, så henne ca. 3:30, altså nærmere fire timer etter at kvinnene og soldatene forlot skjenkestedet – det ville gitt henne mer enn nok tid til å plukke opp en annen kunde etter at soldaten var ferdig med sitt (Og kan vi altså i det hele tatt stole på Pearly Polls forklaringer om de to soldatene?)  6. august var en offentlig fridag – de «fem kanoniske» ofrene ble også drept i forbindelse med fridager, og tidspunktet på døgnet er også det samme. Men kanskje særlig dette synes vesentlig: Den vanvittige brutaliteten er i seg selv så spesiell – også i et strøk som Whitechapel – at sjansen for at to slike mordere gikk løs med mindre enn en måneds mellomrom, virker rimelig liten. Dersom det i tillegg var riktig at Martha Tabram ble kvalt først, så er dette også en indikasjon på at samme mann var på ferde.

I tillegg er det en annen dimensjon, som vår tids gjerningsmannspsykologer har understreket. Whitechapel-drapene eskalerte gradvis i brutalitet, men det første av de «kanoniske» drapene – som vi straks kommer til – var allerede av en så overveldende voldsomhet at det neppe var første gang han drepte, eller i det minste alvorlig mishandlet noen. Kanskje var det derfor slik, som mange ripperologer i dag hevder, at Martha Tabram virkelig var Jack the Rippers første(?) offer – kanskje var det etter dette at han fikk nye, og enda mer vanvittige fantasier. Var det en overtyre, et «prøvedrap» hvor den kommende seriemorderen ennå ikke helt visste hvordan han skulle få tilfredsstilt sine perversjoner – eller var denne modusen så fjernt fra den senere draps- og mutileringsmetoden at det er utenkelig at mannen som myrdet Martha Tabram også drepte de «kanoniske fem»?

Da Mary Ann Nichols ble funnet død i rennesteinen foran en stalldør i Buck’s Row drøye tre uker senere, natten til 31. august, var i alle fall hele London overbevist om at samme mann stod bak. Mary Ann (pikenavn Walker), «Polly» blant venner, ble født 26. august 1845, og hadde dermed fylt 43 år bare noen dager tidligere. I likhet med Martha Tabram hadde fembarnsmoren et kraftig alkoholproblem. Hun hadde flyttet fra ektemannen William Nichols i 1880 eller -81. Forholdet hadde lenge vært turbulent, og det var langt fra bare hennes feil: William skal blant annet ha stått i med en av kvinnene som assisterte Mary Ann ved fødselen av et av deres barn. Senest fra 1882 prostituerte hun seg, mens hun flyttet mellom ulike «Workhouses» – kombinerte bo- og arbeidsanstalter for de fattige. William betalte en form for barnebidrag, men sluttet da han fikk vite om at hun bodde med en annen mann. I april 1888 så det imidlertid lysere ut for «Polly». Hun fikk arbeid som tjenestepike eller husholderske hos et velstående ektepar i Wandsworth, og herfra skrev hun et brev til faren hvor hun fortalte at hun ble godt behandlet hos det strengt religiøse og totalavholdende paret, og hun hadde ikke for mye å gjøre. Helt hva som skjedde, eller hvorfor, vet vi ikke – men bare noen måneder senere ble hun sparket ut, angivelig etter å ha stjålet klær fra huset hun tjenestegjorde i.

Vitner så henne flere ganger natten mellom 30. og 31. august, i ulike stadier av beruselse. I et losjihus i Thrawl street ble hun nektet seng for natten kl. 01:20, da hun manglet de få myntene som skulle til. Men hun tok det ikke så tungt, hun skulle snarest skaffe pengene: «Bare se, for en artig kyse jeg har!», lo hun til nattevakten på vei ut. Hun møtte sin romvenninne fra losjihuset en drøy time senere – da var hun full og sjanglende, og fortalte at hun tre ganger den dagen hadde tjent nok til oppholdet i Thrawl street, men hadde drukket opp pengene hver gang. Hun nektet å bli med venninnen tilbake, men ville i stedet forsøke å få tak i pengene enda en gang. Det var siste gang «Polly» Nichols ble sett i live.

Gatene i Whitechapel var nesten aldri folketomme. Når de vanlige natteranglerne hadde drukket opp, begynte bydelen langsomt å summe av nytt liv: Utenbys handelsmenn ankom med varer, og fordrev tiden fram til torghandelen startet med å sette seg på de døgnåpne pubene, menn og kvinner fra ulike yrkesgrupper begynte å stabbe seg til jobben i slakteriene, bakeriene og tekstilfabrikkene, og løsarbeiderne stilte i kø i håp om å få et dagsverk. Det var derfor ikke noe rart i at vognmennene Charles Cross og Robert Paul hver for seg var på vei til arbeid omtrent kl. 03:40. Det var fremdeles helt mørkt. Charles Cross var den første som skimtet at det lå en kropp på bakken foran en port inn til stallene i Buck’s Row. Like etter kom Robert Paul, og Cross ropte ham til seg. Cross mente kvinnen måtte være død, mens Paul var usikker på om hun bare var døddrukken – han mente at hun muligens pustet. De så at kjolen var dratt opp rundt livet, og valgte i bluferdighetens navn å trekke den delvis ned på plass igjen før de begynte å lete etter en politimann. De traff ganske snart konstabel Jonas Mizen, og fortalte ham hva de hadde sett.

Men i mellomtiden hadde også konstabel John Neill funnet den døde kvinnen på sin patrulje. Med sin karakteristiske politilykt – en «bull’s eye» – kunne han undersøke skikkelsen på bakken noe nærmere. Han så til sin forferdelse at strupen var kuttet over. Robert Paul og Charles Cross hadde ikke lagt merke til verken dette såret eller kuttene i magen i det sparsomme lyset fra en enslig gasslykt langt nede i gaten. Konstabel Neill blinket med lykten for å påkalle oppmerksomheten til konstabel Thain, og snart ankom også konstabel Mizen. Thain fikk vekket opp doktor Llewellyn. Ca. 03:50, bare om lag ti minutter etter Charles Cross fant henne, erklærte Llewellyn kvinnen død – men doktoren var sikker på at dødstidspunktet måtte ha vært bare minutter før hun ble funnet.

For så å si alle Whitechapel-ofrene finnes det detaljerte obduksjonsrapporter og/eller referater fra de rettslige høringene etter drapene – i et par tilfeller er originalene tapt, men avisene refererte dem såpass utførlig at vi vet godt hva innholdet var. Det gjengis gjerne i alle sine grufulle detaljer i Whitechapel-litteraturen, men her får det holde med de mer signifikante opplysningene: Kvinnen hadde en sårskade på tungen, og skrammer eller merker på halsen som kan ha vært slag, men mer sannsynlig merker etter press fra fingre og hender. Videre var det et 10 cm langt kutt over halsen på venstre side, fra like under øret. Under dette igjen var det et 20 cm langt kutt gjennom hele halsen, inkludert blodkarene, helt gjennom til nakkevirvlene. Det var ingen blodspor på brystet, verken på kroppen eller klærne. Det var ett langt og dypt, og flere grunnere kutt i mageregionen, ovenfra og ned. Innvollene stakk ut. Llewellyn bemerket at det var ca «2 vinglass» (noen skriver 1 1/2) med blod i rennesteinen ved liket. En god del blod var absorbert av klærne under liket.

En rimelig tolkning av dette er at merkene på tunge og hals indikerer at hun ble kvalt, enten til bevisstløshet eller død, og at halsen ble kuttet over mens hun lå på bakken – det forklarer den relativt beskjedne mengden blod, særlig hvis kvelningen først førte til hjertestans. Deretter har drapsmannen utført kuttene i mageregionen. Alle kuttene så ut til å være utført med samme våpen, en langbladet, men middels skarp kniv. Hun ble utvilsomt drept der hvor hun ble funnet, og det var ingen tegn til at hun på noen måte rakk å forsvare seg eller gjøre motstand, slik Dagbladet feilaktig skrev i sin notis. Det hele må ha foregått utrolig stille – det oppholdt seg en mengde mennesker i de nærmeste bygningene, bare meter fra åstedet, men ingen hadde hørt noe som helst. Blant de mer omdiskuterte observasjonene var at drapsmannen muligens var venstrehendt.

Et vaskerimerke for Lambeth Workhouse ble funnet på et av klesplaggene da de ble undersøkt på likhuset, og en av de andre kvinnene som bodde her kunne identifiserte den drepte kvinnen som Mary Ann «Polly» Nichols. Hun ble begravet 6. september.

Bortsett fra det man kunne konstatere ved å studere liket av Mary Ann Nichols, var det på nesten utrolig vis fullstendig tomt for andre ledetråder. Ikke et eneste fysisk spor ble funnet eller påvist, ingen naboer hadde hørt eller sett noe som helst, selv om de oppholdt seg på sine rom bare meter fra drapsstedet, ingen vitner hadde sett mistenkelige personer, ingen hadde sett Mary Ann verken sammen med noen eller alene etter at venninnen snakket med henne ca. 01:30. Nå vokste følelsen av at noe helt nytt, ukjent og uhyre skremmende var i ferd med å utspille seg i Whitechapel.

Neste episode kommer 11. september: Morduger.