Episode 4 (11. september): «Morduger»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

 

Forvirring, uro og gryende panikk preget London etter drapet på Mary Ann Nichols den 31. august. Her i Norge var det imidlertid fortsatt stille før stormen. Avisene lå fremdeles på kraftig etterskudd av utviklingen i saken. Artikkelen «Morduger», oversatt fra tyske Berliner Tageblat, stod i Dagbladet 11. september, og demonstrerer dette klart. Den beskriver voldshandlinger i London og England, men uten å gjøre Whitechapel til noen hovedsak. I over tre uker hadde de engelske avisene meldt om drap og grusomheter, heter det – «ikke som i gamle dager fra Irland», men fra London og de store provinsbyene. I London hadde sønner skutt fedre, unge menn slo hverandre i hjel i gateslagsmål hvor de forsvarte hver sin gate, og en kvinne var mistenkt for en rekke spedbarnsdrap. Mest horribelt var vel en sak fra Birmingham, hvor en tolv år gammel gutt hjalp sin to år yngre søster med å skjære beina av deres seks måneder gamle søskenbarn, som døde av skadene. Men i tillegg het det: «Tre kvinder blev fundet dræbt paa gaden og paa en stor plads, den ene af dem udplyndret, en anden med helt opslittet liv. Intet spor av Gjerningsmændene. Af forskjellige kjendemærker gjætter man paa en vanvittig».

I kveldsutgaven av Aftenposten samme dag er det imidlertid Whitechapel-drapene som får all oppmerksomheten, om enn i kort notisform: «Et opsigtvækkende mord er i fredags bleven begaaet i London, idet den 42aarige Mary Ann Nicholls blev funden med overskaaret strube og opsprættet underliv i Whitechapel. Ophidselsen er desto større i London, da stedet, hvor Mary Nicholls blev myrdet, er strax i nærheden av skuepladsen for det forfærdelige mord paa Martha Turner 7de August. For 1 aar siden blev ogsaa her en tredie person myrdet paa en hemmelighedsfuld maade, uden at det lykkedes at opdage morderne. Man tror, at der existerer en hel morderbande, som brandskatter gadepigerne, og dersom disse vægrer sig for at udlevere sine penge, udenvidere myrder dem og bagefter udplyndrer dem. Politiet mener dog, at en og samme mand er morderen, men man mangler et hvilkensomhelst udgangspunkt for undersøgelser».

De to notisene er forvirrende nok, og de norske avisene hadde ikke helt fått med seg de siste, sjokkerende begivenhetene i saken – så derfor skal de også spares til en senere episode. Det er jo selvsagt uheldig for framdriften i denne bloggen at avisene nå heller skuet ytterliger bakover i tid! I forrige episode så vi på det første «kanoniske» drapet, på Mary Ann Nichols den 31. august, men også på drapet av Martha Tabram (eller Turner, som hun også ble kalt) den 7. august. Men i Aftenpostens notis heter det altså i tillegg: «For 1 aar siden blev ogsaa her en tredie person myrdet paa en hemmelighedsfuld maade, uden at det lykkedes at opdage morderne». Dette er merkelig. Så la oss bla tilbake i saksmappen om Whitechapel-drapene – som jo til sammen inneholder hele elleve drap: Kan «Jack the Ripper» ha vært på ferde i East End (eller andre steder) også før høsten 1888?

Spørsmålet er i høyeste grad sentralt. Som vi var inne på i forbindelse med Martha Tabram, er det helt vesentlig å forsøke å spore drapsmannens tidlige aktiviteter. Det er høyst trolig at graden av brutalitet har eskalert fra mindre oppsiktsvekkende voldshandlinger til drap. Det er slike episoder som trolig vil ha størst utsagnskraft med hensyn til å avsløre hvor drapsmannen kom fra, og hvilket miljø han tilhørte. Vi kjenner dette igjen også fra moderne krim, både bra fiksjon og virkelighet: Seriemorderens første offer er gjerne noen han kjenner, og/eller drapet begås i omgivelser hvor han er kjent. Jeg har ofte tenkt at alt det arkivmaterialet som er borte i Whitechapel-mappen kanskje ikke er det mest vesentlige. «Jack Bugsprætter» har med stor sannsynlighet stått oppført i andre, eldre saksmapper, kanskje også i andre avisartikler. Kanskje er disse mappene fremdeles bevart?

Den første offisielle saken som lå i politiets mappe med uoppklarte drap i Whitechapel, var mordet på Emma Elizabeth Smith den 4. april 1888. Hun ble overfalt av tre menn –deriblant en tenåring – voldatt, ranet, og fikk stukket en gjenstand opp i vagina som lagde hull i perineum. Hun klarte på nærmest mirakuløst vis å komme seg i hus, og fikk avgitt en slags forklaring på hva som hadde skjedd, men falt i koma, og døde på sykehuset av infeksjonen noen dager senere. Emma var prostituert, og ugjerningen skjedde om natten, men ellers synes drapet å ha lite å gjøre med de senere uhyrlighetene. Det er ikke engang sikkert at brutaliteten hun ble utsatt for, egentlig var ment å ta livet av henne. Som de to norske artiklene antyder: Det var ikke helt uvanlig at gategjenger gikk til angrep, eller drev med utpressing av de prostituerte.

En uke før angrepet på Emma Elisabeth Smith hadde det imidlertid skjedd en annen mystisk forbrytelse, da en mann banket på og trengte seg inn hos syersken Ada Wilson. Han forlangte penger, men da hun nektet, stakk han henne to ganger i strupen med en kniv før han rømte vekk. Ada overlevde heldigvis. Nå kan episoden synes fjern fra alt det som skulle komme til å kjennetegne drapene på høsten 1888. Men mange har pekt på at Adas beskrivelse av gjerningsmannen lød svært sammenfallende med det man senere fikk høre av vitnene som trolig så drapsmannen i september 1888: Omtrent 30 år gammel, ca. 170 cm høy, solbrunt ansikt med en lys bart, og med en bredbremmet hatt. Ettersom «syerske» var en yrkesbetegnelse som prostituerte kvinner ofte oppgav i formelle sammenhenger, har det vært spekulert i om Ada var blant disse.

Før dette igjen finner vi en sak hvor enken Annie Millwood, 38 år gammel, ble angrepet i Spitalfields av en ukjent mann 25. februar 1888. Hun ble stukket gjentatte ganger i beina og underlivet, men overlevde angrepet. Vi vet ikke særlig mer om overfallet eller omstendighetene rundt det, og det er ukjent hvorvidt Annie var prostituert, som de senere ofrene – men hun tilhørte i alle fall den store gruppen fattige kvinner i Whitechapel og Spitalfields. Åstedet, White’s Row, var bare minutter unna George Yard, hvor Martha Tabram ble funnet drept med 39 knivstikk et halvt år senere. Da både Ada Wilson og Annie Millwood overlevde overfallene, er de naturlig nok ikke inkludert i Scotland Yards saksmappe for Whitechapel-drapene. Det ser heller ikke ut til at noen så noen sammenheng den gang. Tragisk nok døde Annie Millwood av andre helsemessige årsaker et par måneder etter knivangrepet. Hvem vet – kanskje kunne hun ha identifisert Whitechapel-morderen blant de mange mistenkte og arresterte, dersom hun hadde vært i live høsten 1888.

Men man skal lete lenge i Ripper-litteraturen for å finne omtaler av noe drap eller overfall et helt år tidligere, høsten 1887, slik som Aftenposten oppgir. Det er ingen registrerte drap eller overfall i Whitechapel verken i offisielle kilder eller avisene på det tidspunktet som er naturlig å knytte til de senere. Det eneste sporet synes merkelig nok å være fra en såkalt «verse broadsheet» – som kanskje kan oversettes med skillingsvise – «Lines on the terrible tragedy in Whitechapel», trykt i begynnelsen av september 1888. I sangen ble det antydet at drapsmannen også hadde slått til «twelve months ago» (Sugden, Philip, The Complete History of Jack the Ripper). Det er ganske pussig at denne «skillingsvisen» ser ut til å ha nådd Aftenposten få dager senere og ble brukt som kilde, da det ikke er kjent at noen av de engelske avisene nevner dette «drapet». Eller kanskje hentet både sangen og Aftenpostens kilde historien fra et rykte som svirret i Whitechapel etter drapet på Mary Ann Nichols, men som aldri festet seg noe annet sted i skrift?

Samme dag som Aftenpostens notis, og dagen før – 10. og 11. september 1888 – hadde imidlertid Daily Telegraph referert til et drap på en kvinne i Whitechapel ved juletider 1887, som aldri ble identifisert. Denne historien ble i motsetning til «skillingsvisedrapet» gjentatt i den øvrige pressen til stadighet (og langt senere, i 1950, ble dette ukjente offeret tildelt navnet «Fairy Fay»). Dette drapet finnes det ikke spor av i kildene, og må – som «skillingsvisedrapet» – dreie seg om et rykte som ble til en myte. Det kan derfor være at notisen i Aftenposten har blandet sammen flere forhold: Drapet på Emma Elizabeth Smith, «skillingsvise-mordet», «Fairy Fay», og kanskje også Lipski-saken som vi tidligere har sett på.

Som det framgår av Dagbladets artikkel, var voldskriminaliteten i London i ferd med å utarte seg, også ut over det som hadde sammenheng med Whitechapel-drapene. Både befolkningen og politikerne var svært bekymret for situasjonen – «noen må gå», som det heter. Det skal vi se på i en kort episode i morgen!

Neste episode kommer 12. september, og handler om London-politiet: «Man er ikke engang paa spor efter forbryderne»