Episode 5 (12. september): «Man er ikke engang paa spor efter forbryderne»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

 

Som vi så i gårsdagens episode, så var de norske avisene på dette stadiet opptatt av den generelt høye kriminaliteten i London, og så foreløpig på Whitechapel-drapene som et utslag av denne urovekkende tendensen. 12. september skrev Aftenposten om utskiftninger i ledelsen av London-politiet. Direktøren for «opdagelsespolitiet» (CID, Criminal Investigation Division) ved Metropolitan Police Service («Scotland Yard») , James Monro, hadde tatt sin avskjed – og ble erstattet av Robert Anderson, tidligere advokat i Dublin, ex-attache ved Innenriksministeriet, og forfatter av et skrift om strafferett. Monro ble levnet liten ære i Aftenpostens artikkel. Han hadde i sin tid tatt over for Howard Wincent, som hadde reorganisert detektivkorpset – «og om forbrydelserne ikke var sjeldnere i den tid, han forestod Opdagelsespolitiet, saa blev de ialfald hyppigere opdagede». Monro forlot nå CID etter stadige konflikter med generaldirektøren i Scotland Yard, sir Charles Warren:

«Om dette er sandt, faar staa derhen, men vist er det, at London aldrig har set saa mange ustraffede forbrydelser som siden mr. Munro traadte i tjenesten. Det er at ønske, at det maatte lykkes mr. Anderson at skaffe gjenoprettet sikkerhed i byen, thi mord, tyverier og overfald tiltager i en foruroligende grad. I midten av forrige maaned fandtes saaledes liget af en myrdet kvinde i trappegangen til et hus i White kapel og forrige fredag fandtes i samme kaar nok et kvindelig. Begge lig var mishandlede paa den mest barbariske maade, og man er ikke engang paa spor efter forbryderne».

Nå var det egentlig ikke først og fremst økningen i kriminaliteten som gjorde at Monro sa opp stillingen. Han hadde ønsket å gjøre CID til en tilnærmet uavhengig institusjon, og det var dette konflikten med Charles Warren handlet om. Arkeologen, landmåleren og offiseren Warren var en sterk tilhenger av militær organisering, streng disiplin og drilling av mannskapene. Han prioriterte politiets ro- og ordensoppgaver mye høyere enn detektivarbeid og taktisk etterforskning, som var Monros styrke. Det toppet seg da Monro ønsket å utnevne Melville Machnaghten til sjefskonstabel i CID, men Warren la ned veto.

Robert Anderson tok over Monros jobb på et svært dårlig tidspunkt. Monro sluttet 31. august, samme dag som Polly Nichols ble drept. Anderson var imidlertid – med et moderne ord – «utbrent» etter lang tids hard jobbing ved Innenriksdepartementet, og legen hans beordret ferie. Slik hadde det seg altså at den nye etterforskningslederen tok ferie i Sveits samtidig med at London våknet opp til et nytt drap.

Sjefsinspektør Donald Swanson ble i Andersons fravær fritatt for alle andre saker, og gitt hovedansvaret for Whitechapel-saken hos Scotland Yard, hvor det ble innredet et eget kontor for ham. Han rapporterte til generaldirektøren, sir Charles Warren. Den avgåtte sjefen for CID, James Monro, forsvant imidlertid ikke. Han ble utnevnt til sjef for etterretningstjenesten (Special Branch), og både Swanson og Anderson konfererte hyppig med Monro om Whitechapel-drapene, i alle fall delvis bak Charles Warrens rygg. Og så får vi tillate oss å foregripe begivenhetene litt: I november var det Charles Warrens tur til å forlate sin stilling – og ingen andre enn James Monro overtok som ny generaldirektør.

De her omtalte politisjefer – Monro, Anderson, Swanson, Macnaghten og Warren – er alle svært sentrale navn fra etterforskningen av Whitechapel-drapene. De hadde sine klare oppfatninger av hvem drapsmannen var – men var innbyrdes uenige. Det må likevel være klart at deres tanker om saken må tillegges svært stor vekt. Ingen andre har hatt tilsvarende forutsetninger for å vite detaljer om saken – detaljer vi kanskje ikke lenger vet i dag, men som var utslagsgivende for hvem de mistenkte. Vi kommer tilbake til dem senere.

Men kanskje var det én politimann hvis kjennskap til saken overgår det de ovennevnte hadde: Den nær legendariske inspektøren Frederick George Abberline. Han har vært portrettert av Michael Caine, og av Johnny Depp som hovedperson i den stemningstette, men historisk svært lite etterrettelige Jack the Ripper-filmen From Hell. Her framstilles han som opiumsavhengig, blir elskeren til et av (de senere) ofrene, og dør av overdose kort etter drapene – alt sammen rent vrøvl. Abberline var, i følge en annen viktig CID-tjenestemann, Walter Dew, «en slik politimann man lett kan forveksle med en bankdirektør eller sakfører» – altså en god del mindre fargerik enn Johnny Depps framstilling.

Frederick Abberline hadde tjenestegjort som politiinspektør i Whitechapel helt fra 1873. I 1887 ble han forfremmet til Inspector First Class, og fikk kontor i Scotland Yards hovedbygning. Men da Polly Nichols ble drept 31. august året etter, ble Abberline sendt tilbake til Whitechapel på bakgrunn av sin detaljkunnskap om området. Herfra ledet han og koordinerte etterforskningsarbeidet lokalt.

Både i samtiden og senere har det vært skrevet mye om forholdene innad i politietatene, om rivalisering og mistro, om politiets slette innsats i mordetterforskningen høsten 1888, og om Robert Anderson som tok ferie da drapsukene startet. Det er, som Philip Sugden påpeker (The Complete History of Jack the Ripper), likevel lite som tyder på at disse faktorene hadde noen nevneverdig negativ innvirkning på det etterforskningsarbeidet som ble foretatt i Whitechapel-saken. Det ble satt av store ressurser, og Scotland Yards beste menn arbeidet hvileløst med etterforskningen. Men i en tid da forbrytere stort sett ble arrestert og dømt etter tilståelser, vitnebeskrivelser, eller ble tatt på fersk gjerning, må vi nok en gang understreke at Abberline og kollegene stod overfor en helt ny type drapsmann – en morder som ikke etterlot seg spor, og som ikke kjente sine ofre.

Neste episode er en av høstens godbiter – den første reportasjen om saken skrevet av en skandinav som selv befant seg i Whitechapel under drapshøsten! Ute 15. september: Londons mysterier