Episode 6 (15. september): «Londons mysterier»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

 

Så hadde det skjedd igjen! Annie Chapman (Dark Annie) var en 47 år gammel trebarnsmor. Hun led av sykdom – trolig tuberkulose og/eller syfilis, og det var tydelig at hun var dårlig utover fredagsettermiddagen 7. september. En venninne traff henne i Dorset Street, og spurte om hun var på vei til Stratford – det var der «Dark Annie» vanligvis fikk utført sine «transaksjoner» – men Annie svarte at hun var for syk til å gjøre noe som helst. Da venninnen tilfeldigvis kom tilbake til Dorset Street litt senere, hadde Annie ikke beveget seg. Men nå sa Annie at hun bare måtte ta seg sammen og tjene penger, ellers ville hun ikke ha nok til en sengeplass for natten. Slik var den brutale og hjerteskjærende virkeligheten for tusenvis av kvinner i Whitechapel.

En halvtime før midnatt kom Annie Chapman til losjihuset, og spurte om å få gå inn i kjøkkenet. Hun drakk en øl, og var allerede temmelig beruset fra før av. En annen beboer så henne ta noen piller ut av en ødelagt pilleeske, og pakke dem inn i en avrevet bit av en konvolutt. Vitnet trodde hun deretter gikk og la seg, men hun dro ut igjen, og kom nok en gang tilbake til losjihuset rundt 01:35. Her spiste hun en bakt potet. Hun manglet fremdeles nok penger til en sengeplass, men insisterte på at hennes vanlige seng måtte holdes av – hun skulle snarest skaffe pengene. Deretter forsvant hun ut igjen.

Halv seks om morgenen 8. september ble Annie sett stående opp mot sperrene utenfor Hanbury Street nr. 29, sammen med en mann. Han sa «will you?», og hun svarte «yes». Noen minutter senere var en av beboerne i nabogården nr. 27 på vei ut til dassen i bakgården. Han hørte lave stemmer bak plankegjerdet mot nr. 29, men det eneste ordet han klarte å tyde var en kvinne som sa «no», før noe eller noen ramlet mot gjerdet.

Ca. klokken 06:00 kom kjørekaren John Davis ut i bakgården i nr. 29, og fant liket av Annie Chapman liggende mellom en liten trapp ut fra gården, og plankegjerdet like ved. Skjørtet var dratt opp over knærne. Han løp og varslet politiet umiddelbart. Kl. 06:30 var dr. George Bagster Phillips på åstedet. Han kunne slå fast at strupen og halsen var skåret over, på en slik måte at man kunne mistenke at drapsmannen hadde forsøkt å skjære løs hodet. Ansiktet og tungen var oppsvulmet. Kvinnens innvoller var skåret ut og lagt over skulderen på liket. Det meste av kjønnsorganene og blæren var borte. Ringfingeren hadde merke etter en eller to ringer som var blitt fjernet. Han bemerket også at en lomme var skåret opp, og at innholdet – en bit musselin og en kam i papirhylse – så ut til å være lagt ved hennes føtter på en arrangert eller intendert måte. Det ble også funnet et forkle av lær i bakgården.

Dr. Bagster Phillips’ konklusjon etter å ha undersøkt liket utgjør en vesentlig – men svært omstridt – hypotese i den snart 130 år lange jakten på drapsmannen: Han mente at ugjerningen måtte være utført av en mann med betydelig kunnskap om anatomi og kirurgisk praksis.

Noen dager etter drapet, morgenen 15. september 1888, var første gang Kristiania fikk høre inngående detaljer om uhyrlighetene som utspilte seg i Whitechapel. Vi kan ikke snakke om «førstesideoppslag», da avisene – i alle fall de fleste norske – var organisert etter andre prinsipper, hvor de ulike typene stoff mer eller mindre hadde sin faste plass, uavhengig av hvor viktig nyheten var. Men vi kan se av lengden på artikkelen i Aftenpostens morgennummer denne lørdagen – over en hel spalte – at nå begynte man også i Skandinavia å innse at helt ekstraordinære forbrytelser var begått, og at man trolig kunne vente flere! Artikkelen var hentet fra det danske Dagbladet, og ble skrevet av avisens egen korrespondent i London. Historien rykker på mange måter mye nærmere. Etter journalistens egne opplysninger i artikkelen er den skrevet 9. september, dagen etter Annie Chapman ble funnet drept. I så fall (og vi har liten grunn til å tvile på det) betyr det at svært mye av det han skriver er eget stoff, eller ting han selv har hørt – det er mye av innholdet her som ikke ble trykket i engelske aviser før de påfølgende dagene. Avisens korrespondent befant seg virkelig midt i begivenhetene, og det er – på et merkelig vis – svært fascinerende å lese en slik skildring på et skandinavisk språk, fra en mann som bl.a. snakket med øyenvitner til begivenhetene.

«Whitechapel har aldrig været et sted, som de mange tusinde, der aarlig besøger vor store verdensstad har søgt at gjøre bekjendtskab med, skrives i en korrespondance fra London til d. «Dagbl.» 9de september. Man ved vel, at Whitechapel existerer, og er ikke uvidende om, at der i dette særegne fremmede distrikt rører sig et usundt liv under den travle forretningsoverflade. Der er ikke et eneste kvarter i London, hvor den daglige og til dels natlige trængsel er større end netop i ‘Whitechapel’, et slags mellempunkt mellem Cityen og Østenden. Opmerksomheden har i de sidste tider været meget henvendt netop paa denne del av London, idet den, der har havt lyst og vilje til at faa rigtig rede paa de skrækkelige forhold, hvorunder en stor del av de fattige immigranter, for største delen tyske og polske jøder, nu lever, maa med egne øine have set, hvorledes forholdet er. Resultatet har i alle henseender været sørgeligt, og den, der ikke er kjendt med bærmen af Londons store befolkning, vilde betragte selv de mest agtværdige og bedste vidnesbyrd som en overdrivelse.

Man har ofte fortalt mig, at der var gader og stræder saavel i Whitechapel som i andre berygtede dele af London, hvor selv det med fuld myndighed udrustede engelske politi ikke turde vise sig; men jeg skylder sandheden at tilføie, at jeg har gjennemvandret dem allesammen, naar en eller anden landsmand har følt lyst til at se, hvorledes samfundets nedre eller maaske rettere sagt allernederste lag lever og færders, og jeg har altid fundet en politikonstabel, som jeg iforveien betroede mit ærinde, villig til at holde øie med os i alle krinkelkroge, der findes i de mistænkelige dele af en stor hovedstad; fem shillings, ja selv ‘en halv krone’ har en hel del at sige, naar en journalist gaar i et sligt ærinde. Imidlertid kunde man tydelig nok merke paa alle omgivelserne, at der var et sted, hvor man kunde vente mysterier af en saadan natur, at sandheden mange gange er langt gyseligere end selv romanernes fantasibilleder.

Med et nåtidig blikk er det jo i parentes bemerket interessant å merke seg at forestillingen om «No go-zones» i sosialt belastede strøk fantes allerede da, og at det også den gang synes å ha vært betydelig overdrevet. Men den aktiviteten den danske journalisten og hans venner her ellers bedrev, var en populær fritidssyssel i 1880-årenes London: Slumming. De bedrestilte oppsøkte East End i en form for slumturisme. Motivene kunne nok sagtens være flere, fra å skaffe seg interessante historier til sosietetens fester, til oppriktig filantropisk bekymring for sine medmenneskers levekår, og til enkel tilgang på prostituerte med liten risiko for å bli gjenkjent. Dette er også – selvfølgelig – en bit av spekulasjonene rundt Whitechapel-morderens identitet. Vi har tidligere sett at drapene utløste panikk i West End og City, som en slags irrasjonell forestilling om ondskap født av Whitechapels undertrykte fattigdom, men vi finner også motsatsen: Forestillingen om den sofistikerte, iskaldt beregnende morderen – han med kappen og flosshatten, du vet – som oppsøkte Whitechapel for å drepe prostituerte, før han sporløst trakk seg tilbake til sitt overklassehus i West End (hvor The Establishment til og med konspirerte og ordnet slik at sannheten aldri skulle komme for dagen, osv, osv.). Noen har ment at Jack the Ripper var en slik slumturist. Kanskje, men lite trolig. Om du skulle helle til en slik forklaring, er det i alle fall viktig å være klar over at denne «tolkningen» av morderens identitet har et tydelig politisert opphav. Men vi må videre:

Jeg har i regelen med forsæt afholdt mig fra at omtale de mange uhyggelige begivenheder, der finder sted her, og som danner en saa tiltrækkende læsning for den raaere del af befolkningen; men det maa dog vel anses for min pligt at give læserne et kort indblik i sagerne, saaledes som de netop i dag stiller sig.

Det er udbredt en fuldstændig panisk skræk over hele befolkningen i et av Londons mest befolkede distrikter. Man er desværre vant nok til at høre skrig og spektakel, samtidig med at den største fattigdom, usselhed, nød og elendighed bæres til skue. Mord har ikke hørt til sjeldenhederne; men aldrig havde man dog tænkt sig, at man i vor saakaldte civiliserede tid, med lovens mægtige beskyttelse over os, kunde komme til at gjennemleve en saadan rædselsperiode som den, hvortil man nu er vidne i Whitechapel. I løbet af meget kort tid har man fundet flere fruentimmer myrdede paa en saa raa og brutal maade, at man ligefrem væmmes ved de omstændelige beretninger, man ikke kan lade være at gjennemlæse i avisernes lange spalter. De myrdede fruentimmer hører til den allelaveste del av den store befolkning, hvis levevei fører det med sig, at de maa bo i dette elendige, usunde kvarter. Hvad de levede af, og hvorledes de overhovedet levede, var et spørgsmaal, som man helst vilde undlade at besvare. De var de usleste af de usle. Men hvem de vare, og hvilket liv de end førte, saa skulde man dog tro, at vort høit lovpriste politisystem aldrig kunde tillade, at slige voldshandlinger som de, hvorom der nu berettes, kunde udføres i et saa tætbefolket kvarter som Whitechapel.

Det er kun et par dage siden, at et fruentimmer ved navn Nickolls blev funden død i Bucks Row i en forfærdelig lemlæstet tilstand; men mordet var ikke blevet begaaet paa det sted, hvor den myrdede blev funden, hun maatte bleven dræbt et andet sted og liget derefter bleven slæbt derhen, hvor en forbigaaende tilfældig bemerkede det. Liget er blevet gjenkjendt som en fraskilt hustrus, der førte en ynkelig tilværelse paa gader og i stræder og i de elendigste logishuse; men om morderen har man ikke faaet det allermindste at vide.

Det var en utbredt misforståelse at Mary Ann Nichols hadde blitt drept et annet sted enn i Buck’s Row, for deretter å bli dumpet der. Først og fremst oppstod denne idéen på bakgrunn av den svært begrensede mengden blod som ble funnet på åstedet. Man så ikke for seg at de omfattende skadene, inkludert kuttene i strupen, kunne ha vært utført uten store mengder blodsøl på drapsstedet. Legen som undersøkte Nichols hadde selv antydet et annet drapssted, men trakk senere dette tilbake. Som tidligere nevnt, ville kvelning kunne medføre hjertestans, og dermed langt mindre blod. Det meste av blodet hadde dessuten trukket inn i klærne under henne. Det er omtrent ingen som i dag mener at kvinnene ble drept et annet sted enn der de ble funnet.

Igaar morges gjentog samme historie sig, men om muligt i en endnu raaere skikkelse. I en baggaard fandt man liget af et andet Fruentimmer, tilhørende samme klasse af ulykkelige kvinder. Halsen var skaaren over; men dette var ikke nok for morderen, han havde ogsaa skaaret underlivet op paa hende. Jeg talte iaftes med en mand, der havde været tilstede, da liget blev bragt til ligstuen og han kunde neppe beskrive den forfærdelige tilstand, hvori den myrdede befandt sig. Mordet maa være begaaet ved daggry; thi en vert i et af de simple logishuse, hvor ‘Sorte Annie’ (saaledes kaldtes det myrdede fruentimmer) tilbragte natten, naar hun havde penge til at betale for sit elendige nattely, forklarer, at hun kom til huset lidt efter midnat; men hun havde ikke de faa pence, der forlanges for nattleie, og hun blev vist ned i det store kjøkken. Hun var nok en gammel kunde paa dette sørgelige sted og kunde vel have faaet lov til at opholde sig i kjøkkenet til daggry. Men skjønt hun allerede den gang var i en beruset tilstand, bestemte hun sig dog til at gaa ud igjen, og da klokken var noget over fire, og værtshusene i nærheden af Torvet lukkedes op, blev hun set i seskab med en mandsperson i et af ølhusene. De gik bort sammen, og hidtil har man ikke kunnet finde mindste spor af, hvem der kan have begaaet en forbrydelse, der danner toppunktet af de mordhistorier i Whitechapel, der har sat hele den østlige del af London i Skræk – og vort aarvaagne politi i forbauselse.

De nærmeste omstændigheder ved mordet er af en saadan natur, at man helst bør undlade at omtale dem. Man gjør sig neppe nogen ide om det liv, der føres i den tidlige morgenstund i disse torvekneiper, der holdes aabne for de mange folk, som kommer langveisfra med produkterne til det tidlige londonske marked. Her samles sviregasterne fra aftenen iforveien, og naar man vil vide, hvad London egentlig er, saa er det nok umagen værd at gaa ind i et af disse værtshuse, der aabnes, naar den mere respektable del av beværtningerne lukkes. Den uendelighed af rom, blandet med melk, dampende whisku og kognak og porter og ale, der konsumeres i disse tidlig aabne ølhuse, maa man se, før man virkelig tør tro derpaa. Det liv, der føres, og den tale, man hører, er over al beskrivelse. Kneipeværterne eller kneipeværtindene maa vel være vante til at se en masse mistænkelige personer samles for at nyde det første bæger paa morgenstunden; thi jeg hørte iaftes, at en mand omtrent kl. sex havde været inde i et af husene; hans skjorte var sønderflænget, hans haand var blodig, og han søgte at skjule sit ansigt, medens han drak sit øl i en eneste lang slurk. Man lagde vel mærke til ham; men skjønt der var grund nok til at mistænke en mand af hans udseende, lod man fem være lige, indtil rygtet om mordet var udspredt i alle retninger, og da var manden naturligvis forsvunden.

Episoden han sikter til her, er Mrs. Fiddymonts beretning. Hun var sammen med sin mann innehaverske av Prince Albert pub, på hjørnet av Brushfield street og Steward street, bare noen hundre meter sørvest for drapsstedet i Hanbury street. Det, og tidspunktet, var nok årsaken til at politiet kom til å interessere seg mer for denne historien enn de mange andre ryktene som svirret, selv om det vel virker temmelig usannsynlig at en drapsmann ville ha gått innom nærmeste pub etter en slik udåd. En av de andre kundene denne morgenen, bygningsarbeideren Joseph Taylor, fulgte etter den mistenkelige mannen og kunne gi en mer inngående beskrivelse: Han var middelaldrende, middels høy, hadde kort sandfarget hår og rød bart, og litt innsunkne kinn. Mannen hadde vidåpne og stirrende øyne. Klærne var «shabby-genteel» – skal vi kalle det «fallert»? – han virket forvirret og desorientert, og krysset gaten flere ganger. Han var høyst merkelig, fortalte Taylor, og måtte virke «skremmende på enhver kvinne». Både Taylor, Mrs. Fiddymont og et tredje vitne fra puben, Mary Chappell, ble senere bedt om å identifisere personer som politiet rettet mistanke mot.

I denne beretningen om den merkelige, øltørste mannen kan vi jo identifisere enda en type drapsmann som man i samtiden så for seg – i tillegg til «fattigdommens monster» og «slumturisten», som vi har sett. Den skremmende og forvirrede mannen som drakk øl hos Mrs. Fiddymont representerer den gale morderen, med alle de forestillingene som måtte knytte seg til voldsfikserte sinnslidende. At drapsmannen virkelig hadde psykiske lidelser, er vel nesten hevet over enhver tvil – men at dette på noen måte skulle være åpenbart ut fra utseende og oppførsel er vel snarere ganske utelukket. Hvis han virket «skremmende på enhver kvinne» ville de nok ikke blitt med ham, særlig etter at panikken var begynt å bre seg i Whitechapel. Drapsmannen har vel heller vært en type man la minst mulig merke til?

Dagbladets korrespondent avsluttet:

Stedet, hvor dette sidste gyselige mord er blevet begaaet, ligger ikke langt fra, hvor tre tidligere mord har fundet sted; det blev saavel igaar som i dag besøgt af en saadan masse mennesker, at politiet havde umage nok med at holde orden».

Det var beskjedent sagt. I Hanbury street så man nå en av de mest uverdige episodene denne høsten, da folkemengden som ville se drapsstedet antok store dimensjoner. Leietakerne med vindu mot bakgården hvor Annie Chapman ble funnet, begynte å ta inngangspenger for at de nysgjerrige skulle få kaste et blikk på åstedet. Drapene hadde begynt å prege alt og alle i Whitechapel.

Neste episode kommer 20. september: «Flere personer er arresterede»