Episode 7 (20. september): «Flere personer er arresterede»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

Episode 6 (15. september): Londons mysterier

 

Stavanger Amtstidende og Adresseavis hadde følgende notis 20. september 1888:

«I London har der i de sidste dage hersket stærk bevægelse, da der i kvarteret Whitechapel i løbet af 6 uger er begaaet flere mord som antages at være forøvede af den samme person. Ligene have hver gang været frygtelig lemlæstede, og mordene ere begaaede med den mest umenneskelige grusomhed. Flere personer ere arresterede som mistænkte, men gjerningsmanden er endnu ikke opdaget.»

I forrige episode så vi på de umiddelbare reaksjonene etter drapet på Annie Chapman i bakgården på Hanbury Street 29. Inspektør Frederick Abberline ble orientert om det nye drapet på morgenen samme dag, 8. september. Verken han eller andre var i tvil om at samme drapsmann var på ferde, og det var derfor helt selvsagt at Abberline fikk ansvaret for etterforskningen. Men resultatet av de innledende undersøkelsene var akkurat like nedslående som før: Ingen som kjente Annie kunne vise til noen som kunne ha noe motiv for drapet. Beboerne i Hanbury Street 29 ble avhørt, og rommene gjennomsøkt, men selvsagt uten resultat. Det var mange beboere i huset, og fem av dem hadde rom mot bakgården – flere av dem sov attpåtil med åpne vinduer, men ingen hadde hørt en lyd. Abberlines detektiver spurte rundt omkring i losjihusene om noen kunne ha sett mistenkelige menn komme inn drapsnatten, kanskje med blodflekker eller andre tegn, men nei. Siden Annie hadde hatt messingringer på en finger, hadde man en teori om at morderen kunne ha trodd de var av gull. Gullsmeder, smykkehandlere og pantelånere ble derfor forespurt om noen hadde forsøkt å omsette ringene, men det var like nyttesløst. En stund hadde man forventninger til en liten bit av en konvolutt som ble funnet på åstedet, og politiet klarte å spore hvilket postkontor den var sendt fra – men som de uhyre detaljfokuserte leserne av denne bloggen sikkert husker, så var det Annie selv som hadde pakket noen piller i en gammel konvolutt etter at pilleesken hennes gikk i stykker. Da et vitne fra losjihuset forklarte seg om dette, gikk også dette sporet kaldt.

Selv om politilegen Bagster Phillips anslo dødstidspunktet til «mer enn to timer» før hun ble funnet ca. kl. 06:00, er det langt mer trolig at vitnene vi traff i forrige episode hadde rett: Hun må ha blitt drept rundt 05:30, og resten av «jobben» må ha blitt utført innen det nærmeste kvarteret. Men solen står opp kl. 05:23 i London på denne datoen. Det betyr at drapet på Annie Chapman ble utført i (tilnærmet) dagslys – og det skiller det fra alle de andre drapene i Whitechapel-saken. Som Philip Sugden peker på: Dette tyder på at drapsmannen var villig til å ta svært stor risiko. Drapet og «operasjonene» foregikk altså i dagslys, under åpne vinduer, i en gård hvor folk hadde begynt å stå opp (og hvor dassen var i bakgården), og det var også temmelig mye aktivitet på gaten utenfor. Og likevel spaserte han ut gatedøren i morgenlyset med blodige hender, og han hadde med seg drapsvåpenet, samt urinblæren og større deler av indre og ytre kjønnsorganer fra liket. Men ingen har lagt merke til ham!

Ingen av bygningene som utgjorde åstedene til Whitechapel-drapene eksisterer i dag, og flere av dem finnes det bare et fåtall fotografier av. Den beste dokumentasjonen av bakgården i Hanbury Street 29 er trolig denne lille filmsnutten med James Mason fra 1967, hentet fra fantastiske The London that nobody knows. Legg merke til når James stiger ned den lille trappen ut i bakgården: Liket av Annie Chapman ble funnet mellom trappen og gjerdet. Døren han banker på i begynnelsen, er den samme som drapsmannen spaserte ut av septembermorgenen 1888.

 

Det var imidlertid ett vitne som har stor betydning: Mrs. Long. Det var hun som hadde sett Annie Chapman sammen med en mann ved, eller like i nærheten av Hanbury Street 29 (referatene er motstridende på dette punktet) ca. 05:30. Det var også hun som identifiserte liket av Annie på likhuset. Hun er viktig fordi dette betyr at drapstidspunktet ikke kan ha vært så tidlig som politilegen opprinnelig mente (og hans oppfatning ble underkjent ved de senere høringene). Men hun er også det første vitnet i hele saken som med stor grad av sannsynlighet virkelig så Whitechapel-morderen! Som vi husker er det mye usikkerhet knyttet til det tidligere drapet på Martha Tabram – både hvorvidt hun virkelig ble drept av Whitechapel-morderen, og om han i så fall var identisk med soldaten som «Pearly Poll» fortalte om, eller om man i det hele tatt kan stole på «Pearly Poll». Men mannen som mrs. Long fortalte om, må ha vært Annie Chapmans morder.

Dessverre så hun ham bare bakfra. Men hun beskrev ham som en mann over 40, litt høyere enn Annie (som var litt over 1.50), mørk i ansiktet – en utlending, mente mrs. Long, og han hadde deerstalker-hatt (typen vi forbinder med Sherlock Holmes) og en mørk frakk. Ved høringene ble hun spurt om han så ut til å være arbeider? «He looked what I should call shabby genteel», svarte mrs. Long.

Det skulle ikke mye til for å bli mistenkt, eller for at panikken brøt ut i gatene. Noen timer etter drapet på Annie Chapman, stod Walter Dew – Abberlines nærmeste medarbeider – i nærheten av åstedet, og var opptatt med å innhente opplysninger fra potensielle vitner. Plutselig så de mange tilskuerne at Dew og en annen politimann begynte å løpe etter en mann, med køllene hevet til slag. Mannen var liten, muskuløs, og dekket av tatoveringer. Synet fikk folkemengden til å ta opp forfølgelsen, og de hisset seg mer og mer opp mens de sprang. De ropte på lynsjing. Til slutt klarte politimennene å få tak i den livredde mannen inne i et hus i Flower and Dean street. Huset ble nærmest beleiret av den rasende folkemengden, som ble mer og mer overbevist om at han var Whitechapel-morderen. Til tross for at forsterkninger ankom, ble transporten til politistasjonen en livsfarlig etappe for mannen. Menneskemengden klarte nesten å velte vognen, så de måtte rømme fra den. Mer eller mindre vel inne på politistasjonen ble også denne angrepet. Fra vinduer i de øvre etasjene forsøkte politiet forgjeves å forklare at arrestasjonen ikke hadde noe med drapene å gjøre i det hele tatt! Den tatoverte mannen, «Squibby», var en ung versting som – inntil nå – hadde hatt slåssing med politiet som sin fremste fritidssyssel. Noe før dette hadde Squibby moret seg med å kaste murstein på politiet, men en av steinene bommet, og skadet et barn i stedet. Det var derfor han var etterlyst. Water Dew hadde rett og slett bare gjenkjent den irriterende gamle kjenningen i folkemengden ved drapsstedet, og tatt opp forfølgelsen. Ifølge Dew var Squibby så takknemlig for at politiet hadde reddet ham fra lynsjemobben, at han aldri mer skapte noe trøbbel for dem når de skulle arrestere ham.

Stavanger Amtstidende og Adresseavis avsluttet sin notis 20. september:

«I onsdags den 12te Septbr. holdes der i kvarteret Whitechapel i London et møde af forretningsfolk, der vedtog at udsætte en præmie paa 500 £ (9000 kr.) for den, der opdager Ophavsmanden til de ovenfor omtalte frygtelige mord».

Det ble holdt mange slike møter denne høsten, og en rekke «vigilance»-komitéer ble opprettet. Det blir vel feil å oversette med borgervern, selv om noen av dem sikkert lignet. De mer aktive av dem var kanskje snarere en slags «Natteravner», som passivt patruljerte, og rapporterte til politiet. Mange nøyet seg med å samle inn penger til belønning for tips som førte til at morderen ble tatt. Den av disse komiteene som skulle få størst betydning – på makabert vis – var Mile End Vigilance Committee, men det skal vi komme tilbake til.

Belønning for opplysninger om mordene var imidlertid et omdiskutert tema. Det foregikk drøftelser mellom Scotland Yard, Innenriksdepartementet og dronningens hoff om dette, men man valgte å være svært restriktive fra det offentliges side. Det strømmet uansett på med tips, så mye at Abberline og hans menn hadde store problemer med å håndtere mengden. «Pearly Poll»s manglende samarbeidsvilje etter drapet på Martha Tabram var sikkert symptomatisk for East End-beboernes skepsis til politi og myndigheter, men nå var alle særdeles samarbeidsvillige, og bistod politiet på alle måter de kunne. Myndighetene var derfor redde for at en offentlig utlovet belønning for tips som kunne lede dem til Whitechapel-morderen, bare ville medføre at angiveri og grunnløse beskyldninger ville drukne de viktige tipsene. Til tross for massiv kritikk i avisene, holdt de på dette prinsippet. Det ble opp til de ulike private initiativene å sette opp belønninger.

Men ett navn dukket stadig opp i politiets bunke med tips, ikke minst fortalte mange av de prostituerte i Whitechapel om en mann som i lang tid hadde oppført seg truende mot dem. Hva han egentlig het, visste de ikke, men seg imellom kalte de ham bare «Leather Apron».

Neste episode kommer 26. september: «Læderskjørtet».