Episode 8 (20. september): «Læderskjørtet»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

Episode 6 (15. september): Londons mysterier

Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede

 

* En liten glitch i opplegget mitt her: Artikkelen «Læderskjørtet», som er utgangspunktet for denne episoden, stod i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 26. september 1888. Og neste episode stod i Romsdals Tidende 29. september. Men ved nærmere sjekk viser det seg at dette var lettere omskrivninger av to artikler som stod i Aftenposten allerede 20. og 21. september. Jeg kommer nok derfor til å flytte dagens episode til «riktig dato» etterhvert… Men i dag er vi alle bergensere.

Da september 1888 begynte å gå mot slutten, var minst to, kanskje tre drap begått i løpet av noen få høstuker i Whitechapel. Men navnet vi alle forbinder med disse drapene – «Jack the Ripper» – var det fremdeles ingen som hadde hørt. Mange snakket derfor bare om «Whitechapel-morderen» eller «East End-morderen», men helt fra de første dagene etter drapet på Mary Ann Nichols 31. august var det et helt annet kallenavn som var på alles lepper – Leather Apron («Lærforkléet»). Han var en mystisk og truende skikkelse, som ifølge historiene i lang tid hadde plaget, utpresset og misbrukt prostituerte kvinner. Han hadde alltid på seg lærforkléet, bar kniv, og det ble sagt at han hadde noe under skoene som gjorde at han kunne bevege seg lydløst. Hva som var sant og hva som var myte vedrørende Leather Apron virker uklart – også i dette tilfellet har enkelte ment at historiene for det aller meste var diktet opp eller betydelig overdrevne av pressen, men nå var det i alle fall ham folk var mest redde for. Alle snakket om Leather Apron. Selv om politiet kanskje ikke direkte hadde ham som hovedmistenkt, ble det en prioritert oppgave å finne ham, om ikke annet for å sjekke ham ut av saken og roe folk ned. Beboerne i Whitechapel hadde jo i stor grad gjort opp sin mening, og som vi så i tilfellet «Squibby» i forrige episode, kunne det være en fordel at politiet fikk tak i ham først – ellers ville man risikere lynsjing, skyldig eller ikke.

Historien kan jo av og til spille oss nesten utrolige puss. For i den lille bakgården i Hanbury Street 29 hvor liket av Annie Chapman lå, fant man nå det som syntes som et avgjørende bevis: Bare noen meter fra liket lå det henslengt et lærforklé! Folk la nå to og to sammen, og fikk fem – det vil si de koplet dette funnet sammen med mrs. Longs beskrivelse av «utlendingen» hun hadde sett sammen med Annie Chapman – og forestillingen om den gale jøden Leather Apron som Whitechapel-morderen dominerte disse septemberdagene.

Men overkonstabel Thick mente å kjenne til hvem Leather Apron var, etter atten års tjeneste på gatene i Whitechapel. Han identifiserte mannen som en viss John Pizer. 10. september klarte Thick å spore ham opp. Vanligvis holdt han til i de samme losjihusene som de andre fattige i Whitechapel, men nå hadde han søkt dekning hos slektninger i Mulberry Street 22, og her ble John Pizer pågrepet av Thick. Men, som den erfarne politimannen sikkert ante, var det ikke Pizer som stod bak drapene. Aftenposten skrev den 20. september:

«Den for nogle dage siden som mistænkt for mordet paa kvindemennesket Chapman i Whitechapel arresterede jøde Piser, der i almindelighed gik under navnet ‘Læderskjørtet’, har ved det i forrige uge afholdte forhør i forbindelse med ligskue fuldstændig godtgjort sin uskyldighed. Han beviste aldeles fyldestgjørende sit alibi, idet han paa den tid mordet blev begaaet ikke havde forladt sin bolig hvad flere vidner kunde bekræfte. Piser var forøvrig saa klog, at han, indtil han blev arresteret, slet ikke forlod sit hus, idet han ufeilbarlig uagtet sin uskyldiged vilde være bleven lynchet af den rasende mængde, der nu engang havde faaet mistanke til ham.»

Hva med lærforkléet som ble funnet nær Annie Chapmans lik? Det viste seg å tilhøre John Richardson, en av beboerne i Hanbury Street 29. Han hadde rutinemessig lagt det i bløt ute i bakgården. Etter dette var ikke John Pizer lenger mistenkt, men det forhindret ikke at navnet Leather Apron fremdeles ble forbundet med drapene, og brukt som kallenavn på morderen. Ikke minst hadde den farlige idéen om drapsmannens etniske bakgrunn som polsk jøde fått fotfeste.

Videre het det i Aftenpostens artikkel:

Den bekjente Londonlæge Dr. Forbes Winslow har udtalt sig saaledes om de forfærdelige forbrydelser i Whitechapel: ‘Vi tvivler ikke paa, at det er en og samme person, som har begaaet de 3 mord. Det er en vanvittig, som er ugjerningsmanden, men der er ‘’methode i dette vanvid’’. Blant sindsygelægerne er det en afgjort sag, at mordmanien er uhelbredelig, og de folk, der lider af den, maa paa det strengeste holdes under opsigt. Jeg har underrettet det hemmelige politi i Scotland-Yard om, at det sandsynligvis er en patient fra et galehospital, der har begaaet mordene, og jeg anser det derfor nødvendigt, at autoriteterne henvender sig til samtlige engelske sindsygeasyler for at faa sig udleveret en fortegnelse over de patienter, som i den sidste tid er udskrevne.»

Doktor Winslow var en av samtidens mest kjente sinnsykeleger. Han var kjent for sin humane behandling av pasientene, og ivret for reformer både i selve den medisinske behandlingen, og i de juridiske forholdene som disse pasientene var underlagt. Han kommenterte Whitechapel-drapene flere ganger, og lanserte en konkret mistenkt i avisene. 23. september ble han derfor avhørt av førstebetjent Donald Swanson, men da hevdet han at pressen hadde lurt ham, og overdrevet alt han egentlig hadde sagt. Kanskje ikke overraskende for mine lesere, så kan alt snus på hodet når det gjelder Jack the Ripper: Winslow selv har selvfølgelig også vært lansert som mistenkt, eller rettere sagt, det påstås at politiet mistenkte ham en stund, men dette har aldri vært bekreftet. Hvis vi ser bort fra slikt vrøvl, er Winslows innspill helt sentralt: Det er fremdeles en rimelig tanke at drapsmannen enten hadde hatt, eller kom til å få kontakt med den tidens psykiatriomsorg. At drapsbølgen tok slutt, kan jo være fordi mannen ble innlagt, uten at man nødvendigvis visste at han var morderen. Men flere av de sentrale politifolkene i saken har også mer eller mindre eksplisitt pekt ut mistenkte som havnet på asylet senere på høsten 1888 eller noe senere. Vi kommer nok tilbake til dem.

Ellers kunne forresten Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. september fortelle at London nå var sensasjonenes skueplass, med Whitechapel-mordene som et av de fremste samtaleevnene – men like mye oppsikt vakte avisdebatten omkring spørsmålet «Et giftermaalet en forfeilet institution?».

Ny episode kommer plutselig!