Tidligere episoder:
Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888
Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel
Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord
Episode 4 (11. september): Morduger
Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne
Episode 6 (15. september): Londons mysterier
Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede
Episode 8 (20. september): Læderskjørtet
Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet
Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord
Dagene som fulgte «The Double Event» – drapene på Elizabeth Gustafsdotter Stride og Cathrine Eddows 30. september – var nær sagt selvfølgelig preget av sjokk og panikk. Også de norske avisene fikk nå spaltemeter på spaltemeter med hver minste hendelse som ble rapportert fra Whitechapel. Det vil ikke tjene verken leseren eller meg å ta med alt, for det er nok av både gjentagelser og mindre vesentlig stoff. Men 6. oktober var dagen norske avislesere for første gang så navnet som for alltid skulle bli knyttet til Whitechapel. Aftenposten introduserte dem for «Jack the Ripper»:
Nyhedsbureauet Central News modtog itorsdags et Brev, skrevet med en fast og tydelig Haand. Brevskriveren, der kaldte sig Jack the Ripper, fortalte, at Brevet skulde have været skrevet med Blod, men at noget Blod, han havde opbevaret fra sit sidste Offer, var blevet tykt som Gummi, hvorfor han maatte nøjes med rødt Blæk. Han haaner Politiet, der hvert Øjeblik mener at være paa Spor efter ham og udstøder et Par vilde Ha! Ha!, der selv paa Papiret synes at have en djævelsk Klang. Han lover snart igjen at lade høre fra sig, og siger, at det er Gadestrygerskerne, han vil tillivs. Som en liden Spøg lover han endvidere næste gang at skjære Øret af en af sine Damer og sende Politiet det. Nyhedsbureauet betragtebe dette Brev som en daarlig Vittighed, men da Ofret fra Mitre Square virkelig havde faaet det ene Øre af skaaret – det fandtes senere i hendes Klæder – er Brevet nu blevet overgivet til Scotland Yard. Til denne Time er man endnu uden ringeste Spor, der kan tenkes at lede til Forbryderens Opdagelse.
Ettertiden kjenner dette brevet som «Dear Boss»-brevet. I sin helhet lød det slik:
Dear Boss,
I keep on hearing the police have caught me but they wont fix me just yet. I have laughed when they look so clever and talk about being on the right track. That joke about Leather Apron gave me real fits. I am down on whores and I shant quit ripping them till I do get buckled. Grand work the last job was. I gave the lady no time to squeal. How can they catch me now. I love my work and want to start again. You will soon hear of me with my funny little games. I saved some of the proper red stuff in a ginger beer bottle over the last job to write with but it went thick like glue and I cant use it. Red ink is fit enough I hope ha. ha. The next job I do I shall clip the ladys ears off and send to the police officers just for jolly wouldn’t you. Keep this letter back till I do a bit more work, then give it out straight. My knife’s so nice and sharp I want to get to work right away if I get a chance. Good Luck.
Yours truly
Jack the Ripper
Dont mind me giving the trade name
PS Wasnt good enough to post this before I got all the red ink off my hands curse it No luck yet. They say I’m a doctor now. ha ha
Brevet var bare ett av mange lignende som strømmet inn til politiet og avisene i disse dagene. Det ble mottatt hos Central News allerede 27. september, og det hadde sikkert bare blitt liggende, om det ikke hadde vært for tre ting: Øret, amerikanismene – og det groteskt fengende navnet. Det hører med til sammenhengen at på morgenen 1. oktober mottok Central News et postkort, skrevet med samme håndskrift og blekk:
I was not codding dear old Boss when I gave you the tip, you’ll hear about Saucy Jacky’s work tomorrow double event this time number one squealed a bit couldn’t finish straight off. ha not the time to get ears for police. thanks for keeping last letter back till I got to work again.
Jack the Ripper
Postkortskriveren refererte altså til det første brevet, som ennå ikke var publisert. Og han refererte til at det første av ofrene natten før hadde skreket, og at han dermed ikke kunne utføre drapet som planlagt. De som opp igjennom har argumentert for at «Dear Boss»-brevet og «Saucy Jack»-kortet virkelig var skrevet av morderen, har pekt på at postkortet ble postlagt før avisene i det hele tatt hadde skrevet noe om dobbeltmordet. Drapene skjedde som kjent tidlig 30. september. Problemet for de troende er at enkelte kveldsaviser likevel hadde fått det med seg i tide for at kortskriveren kunne rekke å lese det. Og, som vi tidligere har sett eksempler på, nyheter spredte seg uhyre raskt fra mann til mann – stort sett hele London kjente til både drapene og detaljene om dem lenge før den første avisen fikk det på trykk. Man kan altså ikke med noen større troverdighet hevde at brev- og kortskriveren ikke kunne ha kjent til dette uten selv å være drapsmannen.
Når det gjelder øret, så stemmer det at den ene øreflippen var kuttet – men de medisinske undersøkelsene mente å vite at dette måtte ha skjedd nærmest «tilfeldig», i forbindelse med ett av de andre kuttene Cathrine Eddows var tildelt.
Som tidligere nevnt: Det er svært få som i dag mener «Dear Boss» og «Saucy Jack» ble skrevet av den virkelige drapsmannen. Pilene peker i retning en journalist hos Star, som angivelig var redd for at opplagstallene til løssalgsavisen ville begynne å dale hvis ikke noe mer dramatisk skjedde.
Men brevets appell var også begrunnet i at det tilsynelatende bygget opp under en annen mistanke som var svært utbredt disse dagene: Morderen måtte være amerikaner! Det er flere spåklige amerikanismer i tekstene, hvor vel ordet «boss» kanskje er og var det mest framtredende. Å kunne vende oppmerksomheten bort fra sine egne, og gi skylden til en amerikaner, var noe av en lettelse. Dagbladet refererer til denne mistankens opphav samme dag som Aftenposten introduserte Jack the Ripper:
Mordene i Whitechapel. De nyeste Undersøgelser af de frygtelige Kvindemord i Whitechapel har nu gjort til en sikker Kjendsgjerning, hvad man for nogle Dage siden fremsatte som Formodning. En øvet Anatom med nøje Kjendskab til det menneskelige Legeme maa ha øvet Ugjerningen.
Lægeundersøgelserne har godtgjort, at et af Legemets indre Organer (uterus, Livmoderen) er borttaget.
Efterat dette blev betjendt, fik Politiet en Oplysning fra flere pathologiske Museer i London, at en Amerikaner havde henvendt sig til Bestyrerne med Anmodning om at skaffe Exemplarer af nævnte Organ, for hvilke han bød 360 Kroner Stykket.
Politiet i London har strax sat sig i Forbindelse med Opdagelsespolitiet i Newyork, og der vil selvfølgelig medgaa nogen Tid, før Publikum kand faa høre mere om Sagen.
I selve London drives Undersøgelsene med stor Iver.
En Mand ved Navn Fitzgerald har angivet sig for Wandsworth Politistation som Annie Chapmans Morder. Han er Murer eller Brolægger. Etter sin egen Angivelse har han i den sidste Tid vandret fra Sted til Sted og synes at være meget hengiven til Drik. Hans Paastand er temmelig uklar, slig at Autoriteterne er tilbøjelig til ikke at fæste nogen Lid til hans Angivelser. Han sidder foreløbig arrestered.
Af de Undersøgelser, Politiet har anstillet paa Hospitalerne, viser det sig, at der oftere før har skeet Henvendelser i lighed med den, Amerikaneren fremkom med, men at de Betingelser, der sattes, umulig kunde opfyldes, medmindre Operationen var foretaget før eller umiddelbart efter Patientens Død.
Denne Fitzgerald – John, som han het til fornavn – kan vi nok fort glemme, selv om Fitzgerald pussig nok var navnet Elizabeth Stride av og til oppgav når hun var i trøbbel med politiet. Han ble raskt sjekket ut av saken. Men amerikaneren? Mye tyder på at dette var en av de mistenkte som politiet virkelig la ned en god del ressurser på å finne – og til slutt faktisk arresterte. Navnet hans ble ikke offentlig kjent før over 100 år etter drapshøsten, selv om amerikanske aviser faktisk navnga ham i samtiden. I 1993 kom det for dagen et brev skrevet av sjefsinspektør Littlechild i 1913, hvor han bekreftet at politiet hadde ansett amerikaneren Francis Tumblety som «en svært sannsynlig mistenkt». Du vil finne mange ripperologer som holder på Tumblety som den mest opplagte kandidaten – men det er også mange gode grunner til å tvile.
Francis Tumblety var født i 1833. Kort fortalt holdt han det gående i Amerika som en klassisk kvakksalver, nesten for karikert til å kunne være troverdig i en westernfilm. Han ble for øvrig, på grunn av en absurd misforståelse, arrestert i forbindelse med drapet på president Lincoln. Han kom til Europa og England i juni 1888. 7. november ble han arrestert for en rekke tilfeller av «gross indecency» og «indecent assault» med makt og våpen mot fire menn på det knappe halve året. Tiltalepunktene var tidens eufemismer for homoseksuelle aktiviteter. Våren 2017 ble det kjent at det i amerikanske arkiver finnes rettspapirer fra hans tid i Amerika som synes å bekrefte at Tumlety var hermafroditt, eller hadde utpreget deformert kjønnsorgan. Han næret et sterkt uttalt kvinnehat, og hadde en samling med kvinnelige kjønnsorganer på glass med sprit. Til tross for at Tumblety var mistenkt for Whitechapel-drapene, fikk han slippe ut mot kausjon. Han stakk av til Frankrike 24. november, og derfra videre til Amerika.
Vi vet at inspektør Andrews på et tidspunkt fulgte etter en Whitechapel-mistenkt til New York, og det er sannsynlig at dette var Tumblety. Amerikansk politi fulgte opp og spanet på Tumblety, men ville ikke arrestere ham kun på mistanke. Han klarte å stikke av fra New York, og dukket ikke opp igjen i offentligheten før i 1893. Da var saken sluknet. Han døde i 1903.
Det er lett å forstå at en slik mann kunne virke som en sannsynlig mistenkt i 1888, men var han virkelig morderen? Etter mitt syn – neppe. Han var 55 år drapshøsten, langt eldre enn noen av de mennene som ble sett med ofrene. Han var en støyende, ekstravagant og påfallende karakter – det er vanskelig å tenke seg at han kunne framstå som anonym og unndra seg oppmeksomhet. Hans seksuelle orientering stemmer dårlig med at han skulle seriemyrde kvinner. Men han var en kvinnehater, han samlet på kvinnelige kjønnsorganer, han ankom England like før drapene startet, og drapene stoppet like før han rømte landet. Siste bok om ham er neppe skrevet.
Med så mye som skjedde disse tidlige oktoberdagene har vi nesten ikke fått stoppet opp og reflektert over hva som egentlig skjedde dobbeltdrapnatten. Det håper jeg å få til i neste episode, som kommer…. Snart!
Jack Bugsprætter 