Tidligere episoder:
Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888
Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel
Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord
Episode 4 (11. september): Morduger
Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne
Episode 6 (15. september): Londons mysterier
Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede
Episode 8 (20. september): Læderskjørtet
Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet
Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord
Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper
I forrige episode så vi at tanken på at Whitechapel-morderen kunne være amerikaner hadde begynt å feste seg. Dagbladets oppslag 7. oktober bygger opp under dette, med all sin samtids grumsete menneskesyn:
Kvindemordene i London bringer for Dagen samme Slags Mord andetsteds. Til Daily News skrives der fra Newyork: Ikke mange Maaneder tilbage blev der begaaet en Række brutale Kvindemord i Texas, der vakte megen Bestyrtelse paa Stedet. Bevægelsen ved dem blev vistnok svækket af den Omstændighed, at Ofrene for det meste var Negerkvinder. Forbryderen brugte der den samme brutale Fremgangsmaade som Whitechapelmordene og blev, trods al anvendt Møje, ikke opdaget. Bladet Atlanta Constitution udtaler herom i en Leder: I vore nye Forbrydelsesannaler sees ingen at have begaaet saadanne Mord som de, der nu foreligger fra Texas og Whitechapel. De hemmelighedsfulde Forbrydelser i Texas har ophørt, de er nu begyndt i London. Er Manden fra Texas Gjerningsmanden for alle? Er han dette Uhyre eller Vanvittige, maa det antages, at han vil komme til at vise sig paa flere Steder. En Kjendsgjerning er det, at han ikke længere over sine Rædselsgjerninger i Texas, og at han derfor sandsynligvis er andetsteds. Hans særegne Fremgangsmaade blev øvet akkurat paa samme Vis som den, der nu bruges i London. Hvorfor skulde han ikke være dere? Jo mere man tenker over dette, desto sandsynligere blir det, at det er Manden fra Texas. I disse Dampens Dage med billig Rejse er jo Distanserne ikke længere nogen Gjenstand. Den Mand, som kunde dræbe et Dusin Kvinder i Texas, vil ikke finde nogen Ulejlighed ved at tage en Tur over Havet, og er han først over, saa vil han fremdeles ikke have Skrupler med at dræbe flere Kvinder.
Mange har forsøkt seg på teorier som kombinerer Whitechapel-drapene med seriemord og -mordere andre steder i verden, i tiden enten før eller etter drapene i 1888. Det er selvsagt en interessant tanke, og igjen: At drapene i Whitechapel startet og stoppet så brått som de gjorde, kan være en indikasjon på at morderen kom og dro igjen. Men det er, slik jeg ser det, ingen kjente drap andre steder som virker påfallende like Whitechapel-drapene. Riktignok; morderen i Texas ble heller aldri tatt, drapene var vanvittig brutale, opplagt seksuelt motiverte, og vi snakker om en tid hvor seriemord var langt sjeldnere enn i dag.
Men artikkelen i Dagbladet overdriver nok relativt mye når det slås fast at «Hans særegne Fremgangsmaade blev øvet akkurat paa samme Vis som den, der nu bruges i London». Mordene foregikk i Austin, Texas i løpet av 1885 (det første 30. desember 1884, for å være nøyaktig), og skulle bli kjent som «Tjenestepikemordene». Han drepte åtte mennesker med øks: Fem svarte og to hvite kvinner, og en svart mann. I tillegg var det flere som ble angrepet, men overlevde – blant andre to svenske jenter. De ble alle angrepet innendørs, mens de sov, og mange av dem ble dratt bevisstløse utenfor før de ble drept. Likene ble kraftig mutilerte. Seks av de drepte kvinnene hadde fått innsatt «et skarpt objekt» i ørene.
Modusen er såpass ulik den vi kan beskrive for Whitechapel-morderens vedkommende, at sammenhengen med London-drapene synes heller svak. Men hvis vi vil strekke strikken litt, så er det mulig å finne kandidater. Faktisk finner vi ham i Dagbladet bare et par dager senere, 9. oktober:
En Bladredaktion har modtaget et Telegram fra New-York i Anledning af en Anmeldelse fra en engelsk Matros ved Navn Dodge. Han fortæller, at han ankom fra Kina den 13de August med Dampskibet ‘Glenartney’, og at han traf en malayisk Kok i Queen’s Music Hall, Poplar. Malayeren fortalte ham, at han var blet bestjaalet af en Kvinde med et slet Rygte, og at med mindre han fik Tag i Kvinden, og hun gav ham hans Penge igjen, vilde han myrde og lemlæste hver Kvinde, han mødte i Whitechapel. Anmeldelsen tilføjer følgende Beskrivelse af Malayeren: «Højde omkring 5 Fod; vejer 130 Pd.; sandsynlig Alder 35 Aar». Efter denne Angivelse fremgaar det, at Dodge maa ha udgransket Malayeren nøje. Samme Blads Redaktion har gjort nærmere Forespørgsler, men uden at modta Bestyrkelse paa Matrosens Angivelse.
Da denne historien begynte å spre seg i amerikanske aviser, kom det snart for dagen at en malaysisk kokk hadde vært ansatt på det lille hotellet Pearl House i Austin i 1885. Alle åstedene for mordene lå i umiddelbar nærhet av Pearl House, med unntak av to. Den malaysiske kokken forlot Austin i januar 1886, bare noen uker etter det siste drapet.
Dagbladet hadde forenklet historien litt. George M. Dodge hadde egentlig fortalt politiet at han hadde seilt sammen med denne kokken en tid på dampskipet Glenartney, og at de altså allerede kjente hverandre da Dodge støtte på ham i Queen’s Hall, Poplar. Problemet er bare at da politiet undersøkte hos rederiet, var det ingen papirer som kunne vise at Dodge noen gang hadde vært om bord. Skipet var til sjøs på det tidspunktet Dodge hevdet de var i land, og den kinesiske kokken om bord fikk de beste skussmål. Dodge begynte etter hvert å ro seg ut på dypere vann, og hevdet at han visste hvor malayseren var, men han ville ikke si det hvis han ikke fikk en kraftig belønning. Politiet konkluderte med at Dodge hadde diktet opp historien – og ga dermed teorien om Texas – London-morderen et alvorlig skudd for baugen.
Men historien om den malaysiske kokken gav folk en ny idé om motivet for drapene i Whitechapel. De som ikke trodde på teorien om at «en vanvittig» stod bak, hadde inntil nå hatt vanskelig for å forklare hva som drev morderen til sine handlinger. Handel med organer var kommet opp i forbindelse med den første, mystiske amerikaneren som avisene skrev om. Det var jo et mulig motiv, men kunne vanskelig forklare den omfattende voldsbruken og ødeleggelsen av likene. Et slags hevntokt hørtes langt mer sannsynlig ut for 1880-talls-menneskene. De kunne også relatere seg til «religiøs monomani» som et motiv – det var nok av psykiatriske tilfeller med religiøse tilsnitt, hvor hevn mot de verste synderne kunne tenkes å lede til drap på prostituerte. Men malayseren med et personlig motiv låt enda bedre. Det er vel knapt noen kriminologer, seriedrapsforskere eller psykiatere som i dag er i tvil om at mordene i Whitechapel var seksualdrap. For samtidens mennesker – både leg og lærd – var det derimot nærmest umulig å se for seg at drap hvor det ikke var begått (i beklagelig mangel på et bedre ord) «vanlig» voldtekt i forkant kunne ha en slik motivasjon. Dessverre har historien vist at dette langtfra er sjeldent. Det er ingen grunn til å utdype dette for mye – men mordere i denne kategorien opplever større seksuell spenning knyttet til andre aktiviteter, «ritualer», syn, lyd og lukter, og selvsagt til følelsen av makt og kontroll, kanskje også tanken på å skape frykt i befolkningen ellers.
Kanskje det er feil å henge seg opp i 1880-tallsmenneskets manglende forestillingsevne her, for tanken om et annet, mer håndgripelig motiv synes faktisk å dominere også i den moderne ripperologien. Mistenkte som skal ha tatt hevn etter å ha blitt bedratt, hevn etter å ha blitt smittet med syfilis, frimurerritualer og organtyveri er merkelig nok fremdeles aktuelle. Det gjelder ikke minst når årets store snakkis i ripperologikretser diskuteres: James Maybricks dagbok. Vi kommer nok tilbake til den når jeg, forhåpentligvis, klarer å runde av dette bloggprosjektet med en litt mer oppsummerende og reflekterende episode senere i høst.
Jack Bugsprætter 