Tidligere episoder:
Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888
Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel
Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord
Episode 4 (11. september): Morduger
Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne
Episode 6 (15. september): Londons mysterier
Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede
Episode 8 (20. september): Læderskjørtet
Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet
Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord
Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper
Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas
Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser
Episode 14 (18. oktober): Sovelys
I flere tidligere episoder har vi vært inne på de store mengdene med brev som strømmet inn til politiet, pressen og privatpersoner, hvor brevskriveren utga seg for å være morderen. Det var jo i et av disse brevene, sendt til Central News, at navnet «Jack the Ripper» første gang dukket opp – og slo så voldsomt an, at stort sett alle brev etter dette hadde den samme underskriften. Til og med i Norge dukket disse brevene opp etter hvert. Vi kan nok trygt slå fast at det dreide seg om oppmerksomhetssøkende gærninger, «spøkefugler», og pressefolk som ikke skydde noen midler for å øke avissalget. Dessverre måtte jo politiet bruke verdifull tid på å undersøke hvert enkelt brev og kort, og gjøre seg opp en mening om hvorvidt det faktisk kunne være en reell beskjed fra morderen. Svært få trodde da, og tror nå, at det var tilfelle. Men det finnes ett unntak, som ut fra flere omstendigheter evner å gi ripperologer frysninger på ryggen – det såkalte «From Hell»-brevet.
Mottakeren av dette brevet har vi møtt før, så vidt: George Akin Lusk, formannen i den kanskje viktigste frivillighetsorganisasjonen under mordhøsten. Han ledet Whitechapel Vigilance Committee, som først og fremst samlet inn penger til dusør for opplysninger om morderen, men komiteens medlemmer var også tilgjengelige hver morgen, slik at folk kunne komme og rapportere om mystiske hendelser og skumle menn de hadde observert. Komitéen bestod stort sett av forretnings- og handelsmenn. Motivet for engasjementet var nok sikkert reell bekymring for Østkanten og de ulykkeligste kvinnene, men hadde nok også å gjøre med at handelen gikk tregt når folk følte seg utrygge på gatene. George Lusk selv var byggmester og dekoratør, og drev særlig med restaureringsarbeider. Han spesialiserte seg på å restaurere Londons gamle varietéteatre. Men nå stod navnet hans på alle plakatene som komitéen slo opp rundt omkring i Whitechapel.
George Lusk hadde hatt en mystisk opplevelse noen dager tidligere, gjengitt i Aftenposten 11. oktober:
Der blev Nat til Søndag iagttaget ganske speciel Forsigtighed i Whitechapel og Naboskab. Utallige frivillige meldte sig til Politiets hjelp og patruljerede i Gaderne indtil den tidlige Morgen, men maatte gaa hjem uden nogen Belønning for sin Iver. Morderen viste sig ikke den Nat. Derimod har Formanden for Vigilance-komiteen gjort Anmeldelse om en Oplevelse, han har havt, og som har forekommet ham mistænkelig. En fremmed havde ringet paa i hans Hjem noget over Kl. 4, og da han fik til Svar, at Mr. Lusk – Formanden – ikke var hjemme, havde han paa en eller anden Maade faaet opspurgt, at han var i det nærliggende Vertshus. Han havde opsøgt ham der og havde lagt for Dagen en stor Interesse for det frivillige Politis Organisation og Bevægelser, og havde sluttelig anmodet Mr. Lusk om en Samtale i et privat Værelse. Paagrund af Mandens fordægtige Ydre foretrak dog Mr. Lusk at blive hvor han var, nemlig i Skjænkestuen. Samtalen var neppe begyndt, før Mr. Lusk, idet han bøjede sig for at tage op en Blyant, som var falden under Bordet, saa, at Manden gjorde en hurtig Bevægelse henimod sin høire Sidelomme. Formodentlig er han saa bleven bange for, at hans Opførsel har vakt Mistanke, thi strax efter bad han, at man vilde sige ham Veien til nærmeste Kaffehus, og man gav han da en Adresse til Mile End Road. Skjønt Mr. Lust fulgte ham lige i Hælene, var han dog ikke hurtig nok for sin Gjæst, og denne forsvandt uden at have besøgt Kaffehuset. Han beskriver ham som en Mand paa mellem tredive og firti Aar, omkring 5′ 9″ høi, med en meget blomstrende Ansigtsfarve og busket Skjæg.
Mystisk nok! Men uhyggen steg flere hakk noen dager senere. I Dagbladet 22. oktober heter det:
Formanden for Aarvaagenhedskomiteen i Whitechapel George Lusk fikk nylig et Brevkort i Posten med følgende Indhold:
«Hør, Boss!
Du synes vetskræmt, du gaar og venter paa, at jeg vil skaffe dig Besvimelser, men har ikke Tid til at la din Legetøjkasse spille Mynt og Krone med mig, men haaber at træffe dig, naar jeg ikke har for stort Hastværk.
Ajøs, ajøs, Boss.»
Da Lusk har modtaget flere Brevkort af samme Slags, siden han traadte ind i Aarvaagenhedskomiteen, la han ikke stor Bræt, paa dette; men Torsdag Aften modtog han en liden Pakke med samme Adresse som Brevkortet, og da den blev aabnet, indeholdt den et kjødlignende Stof, som lugtede meget ilde. Ved nærmere Eftersyn viste det sig at være en Del af en Nyre. I en Æske, som var hoslagt Nyren, var et Brev med følgende oprørende Indhold:
«Fra Helvede – Hr. Lusk – Jeg sender Dem Halften af den Nyren, jeg tog ud af den ene Kvinden, Gjemten til Dem. Den andre Beten har jeg stegt, og spist; den smagte saa godt atte. Jeg sender Dem kanske den blodige Kniven, som skar’n ud, bare De vil Vente lidt. Snap mig, om De kan, Lusk.»
Nyren blev strax sendt til Undersøgelse i Londons Hospital, og Dr. Openshaw afgjorde snart, at Nyren var taget fra et voxent menneskeligt Legeme, og at den var en Del af den venstre Nyre.
Det vil erindres, hvad der viste sig ved Undersøgelserne af Kvinden Eddowes Lig (Mitre Square-Offeret), nemlig at den venstre Nyre manglede. Etter videre lægevidenskabelige Undersøgelser viste det sig, at den tilsendte Nyre havde været opbevaret i Spiritus i nogen Tid. Den Person, hvem den var tat fra, havde sandsynligvis levet for 3 Uger siden, og denne Omstændighed passer til Formodningen om, at Nyren er borttat fra Eddowes Legeme. En anden Kjendsgjerning er den, at Nyren utvilsomt har tilhørt en Person, som var hengit til Drik, da den bar tydelige Tegn paa Sygdom; og endnu vigtigere er det, at Doktorerne antager den for et kvindeligt Organ hos en Person paa 45 til 50 Aar. Haandskriften er en anden end «Jack Bugaabners»; den er tydeligvis fordrejet og baade Stilen og Bogstaveringen daarlig.
Det er lite som tyder på at brevet i seg selv ville blitt lagt merke til blant alle de hundrevis av tilsvarende brev, om det ikke hadde vært for det makabre vedlegget. Det eneste som i så fall gjør selve teksten interessant, er at brevet er et av de få etter «Dear Boss»-brevet som ikke er undertegnet med Jack the Ripper… Originalteksten lød slik:
From hell.
Mr Lusk
Sor
I send you half the
Kidne I took from one woman
prasarved it for you tother piece I
fried and ate it was very nise. I
may send you the bloody knif that
took it out if you only wate a whil
longer
signed Catch me when
you can
Mishter Lusk
Dagbladets oversettelse er, til tross for visse friheter, egentlig ganske fiffig. For i motsetning til de amerikanismene vi så i «Dear Boss»- og «Saucy Jack»-brevene, så bærer «From Hell»-brevet et umiskjennelig Eastend-preg. Det har ikke manglet på analyser av dette og de andre kjente Ripper-brevene fra såkalte håndskrifteksperter opp igjennom årene. Mange av dem står i en klar kvasivitenskaplig tradisjon, tilsynelatende mer i slekt med auralesing og astrologi, hvor svært så spesifikke personlighetstrekk, yrke og til og med utseende utledes fra skrifteksemplene. (History Channel har produsert svært mye Jack the Ripper-vrøvl opp gjennom årene, og det overrasker vel derfor ingen at deres skriftekspert kunne slå fast at brevet må være skrevet av en mann med et avvikende, fiendtlig kvinnesyn, og som var vant til å bruke kniv. I og for seg ingen kontroversiell påstand om Whitechapel-morderen, men det er vel neppe først og fremst håndskriften som setter oss på den idéen). Men det er interessante analyser også, fra politiets eksperter på området. Det store spørsmålet er jo om brevet på noen måte er «tilgjort», altså om språk og skrift med vilje er endret for å framstå som noe bestemt, eller kanskje tvert imot for å skjule et annet opphav. Lusk selv var mest tilbøyelig til å tro at det var en spøk fra en medisinstudent – var det noen tegn til dette? Blekkstrøkene kan blant annet analyseres for å avgjøre hvor hurtig de er avsatt på papiret. Jo raskere man skriver, dess mer vil ens egne skriftpreferanser prege resultatet – retningen på streker og tegn, måten man binder sammen bokstaver på, osv. Hvis man er ute etter å skjule disse, så skriver man mye langsommere, fordi man må tenke gjennom hvordan man (ikke) skal føre pennen. Ekspertene gjør også språklige analyser – er feilstavinger og feil tegnsetting ensartede, og kan de peke i en geografisk eller sosial retning? Når det gjelder «From Hell»-brevet, så er konklusjonen at skrift og språk er forenelig med en delvis, men forholdsvis lite skolert mann fra Londons østkant – med en viss mulighet for at han var irsk. Han var opprinnelig – eller i alle fall i lang tid – engelskspråklig, og han har neppe «gjort seg til» verken språklig eller i skriftbildet.
Og det er, sjokkerende nok, en god del forhold som kan tale for at nyren som lå ved brevet, virkelig hadde tilhørt Cathrine Eddowes. Dagbladets gjengivelse av Openshaws undersøkelse er ikke helt korrekt, for han benektet senere å ha uttalt seg på den måten som avisene slo opp. Men morderen hadde virkelig fjernet Cathrines venstre nyre. Omkring 2/3 av renal-arterien, som forsyner nyren med blod, ble etterlatt i den døde kroppen, mens det som hang fast på nyren hos Lusk, tilsvarte 1/3. Alkoholskader, som Dagbladet skrev om, kan visstnok ikke ses på nyrene, men den høyre nyren til Eddowes viste klare tegn på Brights sykdom – det samme gjorde nyren i pakken. Nå var det nok slik, at f.eks. leger og medisinstudenter ikke ville hatt veldig store vanskeligheter med å skaffe en nyre fra et lik brukt til anatomiske studier, dersom de virkelig ville. Men her er det skumleste: Ingen lik ble levert direkte til disseksjon ved sykehusene og undervisningsstedene – de lå i alle fall et døgn på likhuset først, og kroppene fikk sprøytet inn formaldehyd, for at forråtnelsesprosessen ikke skulle sette inn for fort. Men nyren fra Lusks pakke inneholdt ikke formaldehyd – den hadde åpenbart vært lagt på sprit for konservering, og en av samtidens store eksperter på nyrer og nyresykdommen, Mr. Sutton, veddet sitt rykte på at den var lagt på sprit bare noen timer etter den ble fjernet fra kroppen. Nyren kan ikke ha kommet fra noe anatomisk teater. Vi kan trygt gå ut fra at dette ikke var noen studentspøk.
Da alt dette ble kjent gjennom avisene, meldte det seg også noen interessante vitner. Like etter kl. 13, mandag 15. oktober, stod Emily Marsh og ekspederte i farens lærhandel i 218 Jubilee Street. Det kom inn en mann, kledd i typiske kontoristklær. Han henviste til en av vigilansekomiteens plakater i vinduet, og spurte etter George Lusks adresse. Emily Marsh visste ikke, men hun kjente til hvor kassereren i komiteen – mr. Aarons – bodde, og oppfordret ham derfor til å kontakte Aarons. Det ønsket ikke mannen. Emily fant da fram en avis, hvor det viste seg at George Lusks adresse var oppgitt til Alderney Road, Globe Road. Hun tilbød ham avisen, men i stedet ba han henne lese opp adressen, mens han noterte den ned. Han takket, og forlot butikken. Men Emily ante uråd, og sendte visergutten John Cormack etter ham. Også butikkeieren, mr. Marsh, var på vei inn i butikken sin på samme tid, og de tre kunne gi en god beskrivelse av ham: Rundt 45 år gammel, drøyt 180 cm høy, og tynn. Huden var gusten, han hadde sort bart og skjegg. De oppfattet aksenten som irsk. Var dette mannen som sendte George Lusk pakken med nyren? Den ankom i alle fall dagen etter, og adressen var ført på akkurat samme måte som det hadde stått i Emily Marsh’ avis – med bare gatenavn, uten husnummer. Det utelukker selvsagt ikke den enklere forklaringen – at avsenderen faktisk hadde lest den samme avisen.
Poststempelet var utydelig, men forsendelsen var bare stemplet én gang. Det tyder på at det var postlagt innen samme postdistrikt – hvilket heller ikke er uten betydning, dersom drapsmannen var avsenderen. Det kan bety at han oppholdt seg til daglig i Whitechapel.
Vi vet at morderen i flere tilfeller skar løs og tok med seg indre organer fra de døde kroppene. Igjen må vi nok antyde at dette, på samme måte som selve seksualdrapene, var et fenomen som samtiden hadde vanskelig for å forstå. Victorianerne ville helst se et annet, mer «rasjonelt» motiv bak organtyveriene, enten man nå valgte å legge skylden på betalende amerikanske anatomi-entusiaster, eller på det mer okkulte, som vi så i forrige episode. Men det er ikke noe ukjent fenomen at seriemordere tar «souvenirer», enten det er i form av eiendeler eller kroppsdeler. Innslag av ulike former for ritual-lignende kannibalisme – slik som brevskriveren antyder – er nok også forenelig med den modusen Whitechapel-morderen utviste. Men den dag i dag er Jack the Ripper-litteraturen full av alternative motiv. Faktum er (og det er et heller sjeldent uttrykk i forbindelse med denne saken) at det ikke finnes noen som helst indikasjon i saken på at morderen hadde noe annet motiv. Teoriene som forfekter dette, er som regel kortslutninger: Man finner seg en passende morderkandidat, og utleder deretter et passende motiv for ham. Alt tyder på at Whitechapel-morderen rett og slett hadde en abnorm, sykelig, pervers lyst til å skjære i kvinnekropper.
Vi vil vel aldri få det definitive svaret på hvorvidt «From Hell»-brevet virkelig var fra morderen, men det er i alle fall vanskelig å fullstendig utelukke det. Om vi går ut fra at den halve nyren stammet fra Cathrine Eddowes, så melder det seg et interessant spørsmål: Hvorfor sende den til George Lusk? Hvorfor ikke sende den til politiet, eller enda bedre, til noen i pressen, dersom målet var å skremme publikum? Vi ser jo at Lusk fikk flere brev, og mange av dem var utvilsomt falske. Bare det at han var iferd med å bli en offentlig figur i Whitechapel kunne sikkert utløse reaksjoner – kanskje man kan se på de falske brevene som en slags kommentarfelt-trolling anno 1888. Whitechapels underverden var full av kriminelle gjenger og bander. Det kan ikke ha vært gunstig for dem å ha gatene fulle av politimenn og frivillige vigilansekomitéer. Slik sett kan det ha vært visse motiver for å forsøke å skremme bort George Lusk. Men hans komité var altså ikke så aktive ute i gatene – de samlet riktignok informasjon om mistenkelige personer og hendelser, men Lusk var nok ingen stor trussel mot Whitechapels vanekriminelle. Og, ikke minst: Det virkelige problemet for Whitechapels ordinære skurker var jo ikke vigilansekomitéene, men morderen. Så lenge han var på frifot, ville politiet være sterkt tilstede. De burde altså heller ha grunn til å støtte Lusk i hans arbeid – så snart morderen ble tatt, ville jo alt bli normalt igjen.
Men hvordan kan man eventuelt forklare at morderen henvendte seg direkte til ham? Var det en grunn til at drapsmannen fant det særlig viktig å skremme Lusk? Oppfattet Whitechapel-morderen Lusk som en større trussel enn politiet? Visste Lusk noe han ikke burde vite – kanskje uten selv å være klar over hvor viktig det var? Svaret må nødvendigvis bli renspikket spekulasjon, men samtidig føles det som om dette svaret er signifikant, hva det nå enn er.
Den halve nyren George Lusk fikk tilsendt, ble oppbevart hos Scotland Yard fram til i 1950-årene, ifølge krimforfatterinnen – og den svært omstridte ripperologen – Patricia Cornwell. Da var tilstanden på den så dårlig at man valgte å kaste den, noen tiår før DNA-analyser muligens kunne gitt oss svaret på om det var Cathrine Eddowes nyre.
Neste episode kommer 26. oktober: «Et hus i Batty Street»
Jack Bugsprætter 