Tidligere episoder:
Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888
Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel
Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord
Episode 4 (11. september): Morduger
Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne
Episode 6 (15. september): Londons mysterier
Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede
Episode 8 (20. september): Læderskjørtet
Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet
Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord
Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper
Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas
Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser
Episode 14 (18. oktober): Sovelys
Episode 15 (22. oktober): Fra Helvede
Det var ikke bare hovedstadsavisene som skrev om Whitechapel-drapene. I Fædrelandsvennen 26. oktober 1888 leser vi både om den svinnende tålmodigheten med politiet, og om en episode som ennå fascinerer ripperologene:
Mordene i London. Bevægelsen over de i Whitechapel-Kvarteret begaaede Mord har endnu stadig ikke lagt sig, da ingen kan vide, naar et nyt Mord vil blive begaaet af det samme Uhyre. I det nævnte Kvarter blev der i Onsdags holdt et Møde, i hvilket Befolkningens Stemning kom til Udtryk, idet der blev vedtaget en Resolution, som ud-trykte Beklagelse over, at Morderen endnu ikke var opdaget, og det blev dernæst foreslaaet, at Underhuset skulde nedsætte et Udvalg for at underkaste hele Hovedstadens Politivæsen en grundig Reform. En af Talerne mente, at det militære Element burde fjærnes fra Politiet, og at hele Korpset skulde have en anden Organitation.
Naar det engelske Storting atter træder sammen, vil der bli fremsat Forslag om Politidirektøren, Charles Warrens Tilbagetræden. Man gjør opmærksom paa, at der ifjor i London og de tilstøbende fire Grevskaber er blevet begaaet ikke mindre end 76 Mord, hvis Ophavsmænd kun i 24 Tilfælde er bleven opdagede og straffede.
Warren er for 2 Aar siden blevet Londonerpolitiets Chef, men det eneste han har gjort i den Tid, som er forløben siden, er at indeksercere Politibetjentene til stramme Soldater. Opdagelsespolitiet er bleven sørgelig forsømt. Warren har gjort dem til saa lydige Soldater, at de fleste af Betjentene har mistet al personlig Foretagsomhed og er bleven rene Maskiner.
De Forsøg, Politiet har anstillet med Blodhunde, har ført til et Resultat, idet en Hund, der blev ført hen til det Sted ved Kaierne, hvor man fandt det sidste Kvindelig, begyndte at skrabe med Poterne paa et bestemt Sted, hvor man foretog nærmere Undersøgelse og opgravede et Ben og en Arm, der antages at høre til det nævnte lemlæstede Kvindelig.
Der er i de sidste Dage atter foretaget flere nye Arrestationer, men uden Resultat. Politiet har gjort en Opdagelse, der maaske antages at kunne lede paa Spor efter Forbryderen. I et Hus i Batty Street lige i Nærheden af det Sted, hvor de sidste Mord blev begaaede, har en Tysker, der kaldte sig Ludvig og flygtede bort fra sit Logis, ladet en blodplettet Skjorte ligge, som af Værten er bleven leveret til Politiet. Denne Mand er senere bleven anholdt, men man har endnu ikke kundet finde noget Bevis mod ham. Man har ligeledes arresteret en Person, der for nogle Dage siden indfandt sig paa en Politistation i London for at spørge efter en tabt Gjenstand, og som viste Tegn paa Sindsforvirring. Han blev undersøgt af en Læge, der erklærede, at han led af mordmani. Da han tidligere har været Læge og passer til det Signalement, der er givet af Morderen, antager man, at man har fundet det rette Spor.
Ah, «The Lodger» i Batty Street! Dette er en av Whitechapel-sakens mest sentrale myter, og et fantastisk interessant eksempel på hvordan en (trolig!) helt triviell hendelse ved hjelp av rykter, sammenblanding med andre hendelser og rent oppspinn plutselig vokser til å bli en intrikat historie som lever sitt eget liv, og selv mange år senere nedfeller seg i populærkulturen – først som roman, og deretter tre spillefilmer, hvor vel Alfred Hitchcocks versjon er den mest berømte: The Lodger, a Story of the London Fog (1927). Men i den bittelille kjernen av fakta, finner vi en aldri så liten referanse til Norge.
Eller, altså, hva som egentlig var den «faktiske kjernen» i denne historien er høyst forvirrende. Kildene utgjøres bare av avisreportasjene – som den i Fædrelandsvennen – men disse er motstridende. Det finnes også lignende historier, og timingen er noe merkelig – alt dette har vel bidratt til å senke mystikkens Londontåke over leieboeren i Batty Street. Den ene versjonen er slik: Tidlig på morgenen 30. september, altså få timer etter det angivelige dobbeltmordet på Elizabeth Stride og Cathrine Eddowes, ble husvertinnen Mrs. Kuer i Batty Street 22 vekket opp av at en av leieboerne romsterte ovenpå. Han fortalte henne at han kom til å bli borte noen dager, som han ofte gjorde, men etterlot en skjorte han ville Mrs. Kuer skulle vaske for ham imens. Senere på dagen oppdaget hun at skjorteermene var fulle av blod. Hun gav skjorten til politiet, som deretter begynte å holde huset under oppsikt. Etter hvert ble en mann arrestert, mistenkt for å være «The Lodger», men ble sluppet ut igjen.
Så endret historien seg til en versjon 2: Mrs. Kuer fortalte til avisene at denne mannen ikke var leieboer, men en skredder som bodde i West End, og som benyttet seg av Mrs. Kuer tjenester som klesvasker. Blodet, forklarte hun, var derimot fra en av leieboerne, som hadde hatt en ulykke. Hvordan dette skal forstås, er også vanskelig å avgjøre – var det leieboerens skjorte, eller var det West End-kundens skjorte, som leieboeren sølte blod på?
En av grunnene til at folk festet seg ved historien, var husets beliggenhet. Det var her, i Batty Steer nr. 16, bare to hus bortenfor Mrs. Kuers hus, at Israel Lipski tok livet av Miriam Angel året før, og gaten var parallellgaten til Berner Street, hvor Elizabeth Stride ble drept, like etter at en mann ropte ut «Lipski!» til den livredde Israel Schwartz. Det var flere passasjer ut fra gårdsrommet i nr. 22 og ut til Berner Steet, nesten vis-a-vis drapsstedet ved The Working Men’s Club.
Den 18. oktober trykket Evening News et brev fra en av leieboerne i Batty Street 22, Carl Noun. Dette må vi vel i kildekritikkens navn kunne si er den sikreste kilden til hele episoden, og trolig det som er nærmest sannheten. Han skrev:
«Deres reporter har fått feil informasjon, eller har funnet på det selv. Politiet befinner seg ikke i huset, og kvinnen har ikke hatt noen leieboer som nå er forsvunnet, men en fremmed kom med skjortene, og da han kom for å hente dem, ble han tatt i forvaring av politiet, og løslatt etter nærmere undersøkelser. (—) Det er bare to leieboere, den ene en kjørekar som heter Joseph, og som arbeider for det norske lager-øl selskapet [the Norwegian Lager Beer Company], og den andre er baker, Carl Noun, som har vært på arbeid i Margate, og som kom tilbake først den 6. oktober, etter at sesongen var over. Jeg stoler på at dere vil trykke disse opplysningene som jeg skriver dem, ettersom dette ellers skader den stakkars kvinnens forretning. C. Noun (leietaker i huset), 22 Batty Steet».
Lenestol-detektiven rykker jo til. Norsk øl var vel ingen handelsvare i London i 1888? Carl Noun bløffer, og hvis han bløffer om dette, så…? Men joda. Den norske øleksporten til utlandet er et kapittel i bryggerihistorien som ikke er mye omtalt i dag. Det var særlig Christiania Bryggeri og Frydenlund som stod for eksport av et visst omfang. Allerede i 1870-årene eksporterte Frydenlund øl til London, Hull og Liverpool, men hadde startet eksporten til kontinentet enda tidligere. Den største kundegruppen var nok norske sjøfolk i de store havnebyene i Europa, for det nymotens lager-ølet – som raskt hadde blitt populært i Norge – utgjorde nok ikke noen stor fristelse for de tradisjonsbundne, britiske ale-drikkerne. Under jobbetiden i 1890-årene økte ølforbruket og -prisene i Norge og Kristiania så dramatisk, at eksport ikke lenger var like attraktivt. Frydenlund sluttet med å eksportere til kontinentet, men fortsatte faktisk å sende øl til London og Liverpool fram til 1. verdenskrig. Schous bryggeri hadde også et utsalg i Liverpool en tid. Vi har allerede sett at Whitechapel var velkjent og hyppig frekventert av skandinaviske sjøfolk. Det er nok derfor ingen grunn til å betvile Carl Nouns opplysninger om Joseph – kjørekar for et norsk ølbryggeri i London i 1888!
Men historien stopper jo altså ikke der. Vi er på et stadium i saken hvor forholdet mellom pressen og politiet hadde surnet betraktelig. Kritikken mot politiet var jo massiv, som vi så i begynnelsen av Fædrelandsvennens artikkel, og dette gjorde vel ikke samarbeidsviljen særlig stor. Dessuten var det taktiske hensyn å ta. Hvis hver minste lille politioperasjon ble rapportert, var det vel sikkert en reell risiko for at pressen rett og slett kunne ødelegge for etterforskningen. Hvis det nå virkelig var slik som først antydet, at politiet spanet på – eller til og med var utstasjonert i – huset i Batty Street, så var det jo ikke så gunstig at det sto om det i avisene. Så politifolkene hadde begynt å holde tett.
Tidspunktet var altså litt merkelig. Episoden med den blodflekkede skjorten skal ha skjedd like etter dobbeltmordet 30. september, men dukket ikke opp i avisene før to uker senere. I Fædrelandsvennens oppslag blir jo leieboeren i Batty Street navngitt til tyskeren Ludvig. Det er også hentet fra engelske aviser, men er jo høyst forvirrende: Vi møtte jo denne mannen i episode 9, da han ble arrestert etter drapet på Annie Chapman – og han var i alle fall ikke mannen bak dobbeltmordet, ettersom han fremdeles satt arrestert den natten. Så at han her dukker opp igjen, er jo høyst pussig.
Jeg tror ikke det er verdt å legge så mye i dette, men det er disse usikkerhetsfaktorene som enkelte moderne ripperologer har grepet fatt i. Var det slik at historien kom ut ved et uhell, og politiet forsøkte å dekke over den igjen, fordi de fortsatt hadde leieboeren som hovedmistenkt? Man har koblet leieboeren til flere andre episoder. F.eks. er det kjent at politiet hadde mistanke til en mann som de fryktet ville dra til Amerika via Liverpool, og reiste etter ham til havnebyen i nord, og overvåket passasjerbåtene. Det er ingen grunn til å trekke en slik slutning, men enkelte mener dette var mannen fra Batty Street. Og enkelte mener denne amerikaneren videre var identisk med Francis Tumblety, som vi også har hilst på i episode 11, og at det var han som hadde bodd i Batty Street.
I årene som fulgte, dukket det opp flere historier i pressen og i bøker som handlet om det samme: En kvinne som mente å ha huset Jack the Ripper, eller andre som hadde leid rom hvor vertinnen eller verten hadde fortalt at Jack the Ripper hadde bodd der. En av dem som hørte en slik historie i et middagsselskap, var Marie Belloc Lowndes, som skrev romanen The Lodger i 1913 basert på dette – selv om romanen er ren fiksjon, uten mer enn overfladisk likhet med Whitechapel-saken. Den var altså denne romanen Alfred Hitchcock filmatiserte i 1927.
En annen berømte mann som ble bitt av leieboerhistorien var kunstneren Walter Sickert (1860-1942). Hans vertinne kunne fortelle ham at rommet han leide i Mornington Crecent nær Camden hadde vært Jack the Rippers. Sickert var åpenbart opptatt av Jack the Ripper, og malte et bilde fra dette rommet: Jack the Ripper’s bedroom (1907). Der burde den delen av historien ha sluttet, men av nærmest uforståelige grunner dukket så Walter Sickert opp igjen i ripperologien i 1990-årene, først som mistenkt for å ha stått i ledtog med Jack the Ripper i en av de uutholdelig dumme «konspirasjon i kongehuset»-teoriene, før krimforfatter Patricia Cornwell slo til med en minst like fjollete idé om at Walter Sickert selv var Jack the Ripper – «case closed», som undertittelen på boken hennes lyder. Bevisene for denne påstanden er fraværende, mangetydige, eller oppkonstruerte. Det er nok riktig at Sickert malte både voldelige scener, og brukte prostituerte som modeller, kanskje til og med i kombinasjon. Men Cornwells påstand om at flere av bildene viser Jack the Rippers ofre, bygger på høyst subjektive tolkninger – som at et perlekjede rundt en liggende kvinnes hals symboliserer en overskåret strupe med «perler av blod». Noen av kvinnene kan med litt godvilje minne om ofrene slik de ser ut på fotografier fra likhuset. Ut over den store muligheten for at dette er tilfeldig, ville vel ikke morderen ha vært på likhuset? Og han ville vel ha malt dem slik han forlot dem i virkeligheten, ikke slik de så ut på fotografier på likhuset? Med Sickerts interesse for Jack the Ripper, og kriminalsaker generelt, kan det vel være at han skaffet seg fotografiene da de ble publisert i 1890-årene. Men om han eventuelt valgte å legge dem til grunn for sine malerier, beviser vel det strengt tatt ingen ting.
Mer interessant kunne det jo ha vært at Patricia Cornwell mener å ha funnet DNA-spor på et av «Jack the Ripper-brevene», som kan knyttes til Walter Sickert. Men det dreier seg for det første kun om en test som viser to like sekvenser av mtDNA funnet på korrespondanse fra Sickert, og på ett «Ripper-brev». På tidspunktet for drapene ville 400.000 personer bare i England ha kunnet avsatt den samme sekvensen. Og for det andre: Ingen andre tror at det aktuelle brevet ble skrevet av morderen – det er jo ikke «From Hell»-brevet vi snakker om. Selv om man skulle tro på at Sickert skrev brevet, gjør det ham ikke til morderen. Fri fantasi blir det når Cornwell postulerer at Sickert var impotent som følge av en operasjon i barndommen, og at dette var motivet for mishandlingen av kvinner. Og Cornwell tar også det klassiske, kvasi-vitenskapelige grepet med å vise til at ingen kan bevise at Sickert ikke var i London på tidspunktene da Whitechapel-drapene ble begått, derfor…? Det man derimot kan bevise, er at han oppholdt seg i Frankrike fra midten av august til begynnelsen av oktober 1888. Teknisk sett kan han ha tatt seg fram og tilbake mellom London og Dieppe på kanalkysten, men sannsynligheten for at kunstneren var identisk med Whitechapel-morderen er forsvinnende liten (se Stephen P. Ryder, «Patricia Cornwell and Walter Sickert: A Primer»). Men, som ved en liten skjebnens ironi, så lyder det siste avsnittet av Fædrelandsvennens artikkel denne dagen slik:
Politipræfekt Goron i Paris modtog for et Par Dage fiden følgende Skrivelse: «De har naturligvis hørt om Mordene i London. Her har de Løsningen: Vi arbeider med to Personer, en i England og en i Frankrige. Jeg er for Øjeblikket i Brest og rejser om nogle Dage til Paris for at operere der ligesom min Kollega i London. Vi søge Lig til Lægerne, og De vil aldrig opdage os. Vort næste Offer vil falde i Paris, og vi ville skjære Liget i to Stykker. Vi tage først, hvad Lægerne skulle bruge, derpaa skjærer vi Ørene, Fingrene paa den venstre Haand og Tæerne paa den højre Fod af Liget. Om tre Uger vil De høre fra. H. B. P. C.»
Jack Bugsprætter 