Episode 17 (13. november): «Det samme Umenneske»

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

Episode 6 (15. september): Londons mysterier

Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede

Episode 8 (20. september): Læderskjørtet

Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet

Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord

Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper

Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas

Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser

Episode 14 (18. oktober): Sovelys

Episode 15 (22. oktober): Fra Helvede

Episode 16 (26. oktober): Et hus i Batty Street

 

 

Oktober 1888 kom og gikk, uten nye drap i Whitechapel. Panikken etter det antatte dobbeltdrapet 30. september hadde begynt å dø ut, og i de norske avisene gikk det nå lang tid mellom notisene fra London. Mange i Whitechapel trodde på ryktene om at morderen hadde rømt landet, forhåpentligvis med sivilkledde etterforskere fra Scotland Yard hakk i hel. Dagliglivet – så vel som natteliv – hadde nesten falt tilbake til det normale for stakkarene i logihusene i Spitalfields og Whitechapel.

Men akkurat da de trodde de kunne trekke pusten, slo Whitechapel-morderen til igjen. Hans finale skulle komme til å overgå alle grusomheter man tidligere hadde sett. Dagbladet skrev 12. november:

Nyt Kvindemord i Whitecapel i London.

I Fredags blev der begaaet et nyt Kvindemord i Whitechapel i London. Denne nye Forbrydelse, skriver en Korrespondent fra London til Berl. Tagebl., har vakt en saa høj Grad af Bevægelse, at alt andet, selv Lord Salisburys betydningsfulde Tale ved Lord-Mayorens Gjæstebud, træder i Baggrunden. Alle Blade bringer hele Spalter fulde af Meddelelser om det skete og knytter ledende Artikler til disse. En særskilt Telegrafberetning til Bladet bringer følgende Enkeltheder: Der hersker ingen Tvil om, at Morderen er det samme Umenneske, som har øvet de forrige Forbrydelser. Offeret er en ung Kvindeperson af slet Rygte. Mordet synes først at være fuldført tidlig paa Morgenen; for Kl. 1. om Natten skal en Naboerske ha hørt den myrdede synge en Sang.

Liget var saa lemlæstet, at det var næsten ukjendeligt.

Morderen er sporløst forsvunden. Skuepladsen for Mordet er Millers Court, en cul-de-sac Gade som, munder ud i Dorsetshire, Spitalfields.

Pall Mall Gazette meddeler at Politiet i City har anmeldt et nyt Mord i London. En Kvinde blev opdaget Kl. 10 om Morgenen hugget i Smaastykker inde i et Hus i Dorset Street. Der er endnu ingen nærmere Omstændigheder fremkommet, og det er umuligt at sige, om Mordet henhører under samme Kategori som de, der nylig satte den dannede Verden i Oprør.

Det siste avsnittet synes som om Dagbladet her ikke forstod at det dreide seg om det samme drapet. Men dagen etter (13. november) skrev samme avis en mer fyllestgjørende artikkel:

Whitechapel Mordene.

Syv Kvinder, skriver Daily News for 10de Novbr., er nu myrdet i Londons Østende under hemmelighedsfulde Omstændigheder, og fem af dem i et Tidsrum af 8 Uger.

Datum for Mordene og Navnene paa Offene, saavidt de kjendes, er følgende:

1. I Juleugen 1887. En ukjendt Kvinde fandtes myrdet nær ved Osborne og Wentworth-Street, Whitechapel.
2. Den 7de August. Martha Turner, fundet gjennemboret paa 39 steder paa en Trappe til nogle Bygninger, kjendt under Navn af George-yard-buildings, Commercial Street, Spitalfields.
3. Den 31 te August. Fru Nicholls, myrdet og lemlæstet i Bucks-row, Whitechapel.
4. Den 7de Septbr. Fru Chapman dræbt og lemlæstet i Hanbury Street, Whitechapel.
5. Den 30te Septbr. Elizabeth Stride, fundet med overskaaret Strube i Berner Street, Whitechapel.
6. Den 30te Septbr. Fru Eddowes. myrdet og lemlæstet i Mitre-Square, Aldgate.
7. Den 9de Novbr. Mary Jane Kelly, myrdet og lemlæstet i Dorset Street, Spitalsfield.

Offeret for Gaarsdagens Forbrydelse er en ung Kvinde paa 26 Aar ved Navn Jane Kelly, som i nogen Tid havde levet sammen med en Mand ved Navn Barnet. De boede i et Hus i Miller Court, Dorset Street nær ved Commercial Street Spitalsfield. Der er 8 eller 10 smaa Huse i Miller Court; Gaden er lukket i den ene Ende; gjennem en lav Buegang fra Dorset Street, kommer man ind i den. En liden Butik i Dorset Street ligger ligeved Indgangen til Miller Court og tilhører Fru M’Carthy, som ogsaa ejer de øvrige Huse.

Kelly boede i et Værelse i øverste Etage i et af disse Huse. Hun havde en liden Gut paa 6 Aar hos sig, og hun var saa renonce for Underhold, at hun havde talt til en Veninde om at ville gjøre Ende paa sig, da hun ikke kunde udholde at se Gutten Sulte.

En ung Kjending af den myrdede opgir, at hun sidst saa hende omtrent Kl. 10 om Aftenen paa Hjørnet af Dorset Street. Kelly fortalte hende, at hun ikke ejede et Øre, og at hun tænkte paa at gjøre det af med sig. Lidt efter skiltes de, og en efter Beskrivelsen velklædt Mand nærmede sig, tiltalte den myrdede og gav hende nogle Penge. Manden fulgte med hende til hendes Bolig, og Gutten blev sendt ind til nogen i Huset ved Siden af.

Siden har ingen set noget til Kvinden. Den lille Gut blev sendt tilbage igjen den følgende Morgen, og det fortælles, at Manden, som fremdeles var hos Moderen, sendte ham ud et Ærende i Byen.

Andre vil ha set Kelly i en Kneipe paa Hjørnet af Dorset Street og Commercial Street omkring Kl. 10 om Formiddagen, hvor hun traf Barnet og drak et Glas Øl, som det gav hende.

Klokken var henved 11, da Fru M. Carthy med sin Søn efter Sædvane gik ind i Huset for at ta imod Huslejen for den forrige Dag. Sønnen sendte en anden Mand op til Kelly, som, da han ikke fik noget Svar paa sin Banking, tittede ind igjennem Ruden og til sin Forfærdelse fik se Kvinden ligge nøgen paa Sengen og rædselsfuldt lemlæstet.

Da Politiet kom til, og Døren blev aabnet, mødte Øjet et forfærdeligt Syn. Den ulykkelige Kvinde var hakket i Stykker af Morderens Kniv paa en Maade, som Pennen oprører sig ved at nedskrive. Hodet var skilt fra Kroppen, og Ansigtet var med djævelsk Opfindsomhed gjort ukjendeligt. Ørene og Næsen var afskaaret, og Kjødet skaaret væk af Kinderne og Panden. Brysterne var afskaaret og lagt paa et Bord ved Siden af. Bugen var aabnet og Indvoldene udtat; nogle af disse laa spredt i Sengen. Nogle af de indre Dele var borttat; den ene Arm var skilt fra Kroppen og Haanden stukket ind i Bugaabningen.

Resten av artikkelen handlet igjen om ulike teorier om morderens identitet, og noe av dette har vi hørt før – vår venn den malaysiske kokken dukker opp igjen. Men den første, om kvegfartøyene, er en av dem som fremdeles nevnes med en viss tiltro. Dronning Victoria var selv opptatt av denne muligheten, og skrev blant annet om dette til innenriksminister Henry Matthews, samme dag som Dagbladets artikkel: «Have the cattle boats and passenger boats been examined?» –

En ny Formodning angaaende Ophavsmanden til Mordene har faaet Rodfæste. Det har vist sig, at Kvægfartøjerne, som fører levende Kvæg til London, har for Sædvane at komme ind i Themsen hver Torsdag og Fredag og sejler tilbage til Fastlandet hver Søndag og Mandag. Man har allerede før lagt Mærke til, at de sidste skrækkelige Mord er øvet ved Enden af Ugen, og Opdagelsespolitiet er kommet paa den Tanke, at Mordenen kan være en Slagter eller Kvægdriver, der er ansat paa et af disse Fartøjerne, hvoraf der er en Mængde, og at han kommer og rejser periodisk med et af Dampskibene. Denne Formodning tillægges stor Betydning af de Personer, som leder Undersøgelserne, og som holder paa, at Morderen ikke bor i Distriktet og heller ikke i Landet. Ligsynsmændene har hele Tiden været af den Mening, at en Slagters Kjendskab til Menneskets Legemsbeskaffenhed er tilstrækkelig for at kunne skjære bort de Dele af Legemet, som i flere Tilfælde blev bortskaaret.

Pall Mall Gazette fik for omkring en Maaned siden et langt Brev fra Manchester, hvis Mening gaar i lignende Retning som den ovenfor anførte. Men Brevet blev lagt tilside, da Publikum allerede var over mættet med Formodninger. Strax efter det sidste Mord fik Bladet atter et Brev fra den samme Haand, saalydende:

Sir. – De vil bemærke, at min Formodning om, at Mordene i London maa være et Værk af en Malayer, som tjener ombord paa et Skib, der ankommer og afgaar fra London i den sidste og første Del af hver Maaned, synes bestyrket, ogsaa med Hensyn til den sidste Del af Ugen, da en slig Mand har Lov til at gaa iland; nemlig Fredag den 31te August, Lørdag den 30te September, Lørdag den 8de September og Fredag den 9de November. Hvis han kan gjøres ansvarlig for de første Mord, har vi den 7de August 1888 og desuden den 3dje April. Regelen med Hensyn til den første Del af Maaneden holder Stik. Jeg beklager meget, at De ikke ansaa det for bra at offentliggjøre mit Brev. Jeg gjorde netop idag den Bemærkning, at hvis min Formodning var rigtig, var nu Tiden kommet til et nyt Mord, da Avismanden skreg det ud paa Gaden. Deres Malaysia. Manchester den 9de Novbr. 1888.

Det første Brev til Bladet indeholder en Karakteristik over Malayerne og betoner særlig deres uudslukkelige Had og Hævnsyge. Det fortæller derpaa om en malayisk Skibskok, som en engelsk Matros skal ha medt den 13de August paa en Sanger-Kneipe i Østenden af London – en Kok ombord er tillige Slagter, og en Malayer bruger sin Kniv med den største Færdighed. Malayeren skal ha fortalt ham, at en slet Kvinde havde frastjaalet ham al hans Løn for 2 Aar, og at hvis han ikke fandt hende, vilde han myrde og lemlæste saamange af hendes Klasse, som han kunde lægge Haand paa.

Brevet leder endelig gjennem mange Beviser Mistanken paa denne Malayer og Paapeger Datum for de nævnte Mord, som falder sammen med de Dage, Malayeren er i London og har Lov til at være iland.

Om vi ser tilbake igjen på den første delen av artikkelen, så ser vi nok en gang at de tidligste beretningene om slike hendelser inneholder en rekke feil og halvsannheter, hentet fra de aller første avisoppslagene i England. Nå er det riktignok mye vi ikke vet om hva som egentlig hendte i Miller’s Court den skjebnesvangre novembermorgenen 1888. Men det kanskje viktigste å rette opp i umiddelbart, er forestillingen om at Mary Jane Kelly hadde en seks-sju år gammel sønn. Eller, pussig nok, enkelte ting kan tyde på at hun fødte et barn omkring 1879, men at hun hadde et barn boende med seg i Miller’s Court er rent oppspinn.

Drapet på Mary Jane Kelly har blitt det mest kjente, og det mest myteomspunne fra drapshøsten 1888. Det er mange grunner til det. Skamferingen av liket var tatt til den absolutte, vanvittige, sykeligste ytterlighet. Det skjedde innendørs, i hennes egen seng. Hun var det yngste av ofrene, bare ca. 25 år gammel. Hennes død skulle bli den siste vi kan tilskrive Whitechapel-morderen. Men vi vet svært lite om henne. Hun lar seg i påfallende liten grad spore i offentlige kilder, sammenlignet med de andre ofrene, og det lille vi tror vi vet om hennes liv er stort sett opplysninger hun selv har gitt til sin kjæreste, Joseph Barnett. Som vi har sett i tilfellet Elizabeth Stride, så er det ikke alt man skal ta for god fisk i deres egenomtaler, og det er flere motstridende opplysninger i disse. I mangel på kilder, starter spekulasjonene. Disse har ripperologer strukket svært langt i årenes løp, helt inn i konspirasjonsteorienes absurde verden. Eksempelvis antydes her og der at opplysninger om henne har blitt skjult eller ødelagt med vilje – gjerne i forbindelse med frimurere og kongehusets forsøk på å skjule sannheten om at morderen egentlig bodde i Buckingham Palace. Den langt enklere sannheten er vel at nettopp hennes relativt unge alder gjorde at hun hadde kortere tid på seg til å sette spor i politilogger, strafferegistre, folketellinger og andre offentlige kilder enn de mye eldre kvinnene hadde.

Mary Jane Kelly ble født i Irland, men flyttet tidlig til Wales sammen med familien. 16 år gammel, trolig rundt 1879, giftet hun seg med en mann ved navn Davies. Det er i dette forholdet det har vært antydet at hun fikk et barn, men vi hører ingenting om dette senere. Hun flyttet til Cardiff, hvor hun prostituerte seg. I 1884 kom hun til London. I følge den senere kjæresten, Joseph Barnett, arbeidet hun først i et såkalt luksusbordell i West End. Hun skal ha drevet med eskortetjenester, og var blant annet med en mann til Paris, hvor hun ikke likte seg – og dro hjem igjen. Hvordan eller hvorfor hun til slutt havnet blant de gateprostituerte i Whitechapel er uklart. En periode bodde hun hos en Mrs. Carthy, som forklarte seg til pressen og politiet kort tid etter drapet – det er vel hun som blandes sammen med husverten i Miller’s Court, John McCarthy, i Dagbladets referater.

I april 1887, på Langfredag, møttes Mary Jane Kelly og Joseph Barnett for første gang. Allerede dagen etter ble de enige om å bo sammen. De losjerte flere steder, før de i februar eller mars 1888 flyttet inn i nr. 13, Miller’s Court. Som Dagbladet skrev var dette en avskjermet bakgård, med kun en smal inngang gjennom en overdekket passasje inn fra Dorset Street. Miller’s Court bestod av flere bygninger med ett- og toroms leiligheter, hver av dem med dør og vindu inn mot gården. Mary Kellys rom, nr. 13, var første dør på høyre hånd når man kom innenfor passasjen mellom Dorset Street 26 og 27. Det var altså ikke i «øverste etasje», som Dagbladet feilaktig skrev.

Mary var kjent som en mild og snill kvinne, men kunne lage bråk når hun var full. I likhet med de fleste andre ofrene hadde hun nok et betydelig alkoholproblem. I august eller september mistet Barnett jobben. Mary Jane så det som den eneste utveien å trekke på gaten igjen, men Barnett holdt det ikke ut. 30. oktober flyttet han. Under rettshøringene oppga han at hovedårsaken var at den godhjertede Mary Jane ikke fikk seg til å si nei når andre prostituerte trengte et sted å bo.

Til tross for at Barnett hadde flyttet ut, så de hverandre daglig. Fredag 8. november kom han innom Mary Jane i Miller’s Court en gang mellom 19:30 og 19:45. Hun hadde da selskap av en annen prostituert kvinne som også bodde i Miller’s Court. Barnett dro igjen kl. 20:00, samtidig som Julia Venturney i Miller’s Court nr. 1 – skrått overfor nr. 13 – gikk og la seg. Mellom da og 23:45 er det ingen bekreftede vitneobservasjoner av Mary Jane, men ryktene gikk i ettertid om at hun ble sett først med en kvinne på puben Ten Bells (som fortsatt eksisterer), og deretter rund kl. 23:00 med en mann på puben Britannia. Han var en ung mann med mørk bart, og var respektabelt kledd. Hun skal ha vært svært beruset.

Kl. 23:45 var Mary Ann Cox, en annen prostituert som bodde i Miller’s Court, på vei hjem gjennom Dorset Street. Foran seg så hun Mary Jane Kelly sammen med en mann. Han var stutt og kraftig, rundt 165 cm høy, og omkring 35-36 år gammel. Han var noe loslitt kledd, med billycock-hatt og lang frakk. Ansiktet var rødmusset, med små kinnskjegg og en rødlig bart. Han bar på en ølkanne. Mary Ann Cox fulgte dem inn passasjen til Miller’s Court, og sa «godnatt» da hun passerte. Mary Jane Kelly litt merkelige svar var «God natt, jeg har tenkt å synge». Og det gjorde hun. Like etter hørte Cox «En fiol fra mors grav» fra Kellys rom. Ved midnatt gikk Cox ut igjen, og hørte Kelly synge den samme sangen.

En halvtime senere, ca. 00:30, ble blomsterselgersken Catherine Pickett i nabobygningen fortyrret av Kellys synging. Hun ville dra for å si fra, men mannen hennes stoppet henne: «Nå lar du den stakkars kvinnen være i fred!»

Mary Ann Cox var innom hjemme igjen kl. 01:00. Mary Jane Kelly sang fortsatt, og det var lys i rommet.

Elizabeth Prater hadde rom i 2. etasje rett over Mary Jane, med inngang fra nr. 26 Dorset Street. Nå stod hun i en halvtimes tid i inngangspartiet til Miller’s Court og ventet på en mann. Hun så ingen gå inn eller ut, og hun hørte heller ikke Mary Jane synge.

Kl. 03:00 kom Mary Ann Cox atter en gang hjem, i et forferdelig regnvær. Det var mørkt i Kellys vindu, og hun sang ikke lenger. Cox hørte flere menn lukke dører og forlate Miller’s Court ut gjennom morgentimene, men kunne ikke si hvilke hus eller leiligheter de kom fra.

Omkring kl. 04:00 våknet Elizabeth Prater – hun som tidligere på natten irriterte seg over Mary Janes sang – av at kattungen hennes «Diddles» kom borti halsen hennes. Like etter hørte hun svakt noen rope ut «Oh, murder!» Dette bekreftes av et annet vitne som overnattet i Miller’s Court den natten. Men, som det kanskje huskes fra vitneforklaringene etter det første drapet den høsten, var slike utrop så vanlige i Whitechapel at ingen reagerte nevneverdig på dem.

Nå fantes det flere vitner enn disse. Noen mente å ha sett Mary Jane Kelly langt ut på neste formiddag. Disse skal vi hoppe over, da de ikke ble tatt alvorlig i samtiden, og heller ikke fortjener å bli det. De er stort sett bare interessante for konspirasjonsteoretikere, og for de som tyr til sære teorier som at morderen var en kvinne som etter drapet forsvant i Mary Jane Kellys klær. Men ett av vitnene hevdet å ha fulgt med på Mary Jane Kellys bevegelser en hel time mellom kl. 02:00 og 03:00 på natten, og kunne gi en fullkommen detaljert beskrivelse av mannen hun tok med inn i Miller’s Court. Dette vitnet er så interessant og gåtefullt at vi heller skal diskutere historien hans videre i neste episode.

Kl. 10:45 på formiddagen lørdag 9. november sendte huseieren John McCarthy ned Thomas Bowyer for å kreve inn den forfalte husleien fra Mary Jane Kelly. Han banket på, men ingen svarte. Døren var låst. Rundt hjørnet av bygningen var det et vindu. En av rutene var knust – det skal angivelig ha skjedd ved en nylig krangel mellom Kelly og Joseph Barnett. Hullet var tettet med en fille. Bowyer visste om dette, så han tok ut fillen, og stakk hånden inn for å dra gardinet til siden. Da øynene hadde justert seg til det halvmørke rommet innenfor, skimtet han kroppen der inne – eller det som var igjen av den – og store mengder blod.

Bowyer løp umiddelbart ut til sjefen i forbygningen, John McCarthy. Sammen tok de en ny titt inn vinduet, og forstod at det som lå der på sengen var de totalt maltrakterte restene av Mary Jane Kelly.

De la på sprang til Commersial Street politistasjon, med Bowyer i forveien. Han traff inspektør Walter Beck, og den unge detektiven Walter Dew, som var en sentral etterforsker i Whitechapel-saken. I følge Dew, som skrev om denne dagen femti år senere, var det ikke mye den skrekkslagne Bowyer klarte å få ut av seg, bortsett fra «Enda en. Jack the Ripper. Grusomt. Jack McCarthy sendte meg.» Snart kom McCarthy selv inn døren, og kunne forklare nærmere. De fire mennene skyndte seg tilbake til Miller’s Court. Synet som møtte Walter Dew da han kikket inn vinduet omkring kl. 11:00, kom han aldri til å glemme.

Utrolig nok skulle det gå omlag to og en halv time før de faktisk tok seg inn i rommet. Miller’s Court ble nærmest oversvømmet av politimenn, som stengte av gårdsrommet; politikirurgen Bagster Phillips kom kvart over elleve, inspektør Abberline et kvarter senere. De kikket alle sammen inn gjennom den knuste ruten. Hvorfor nølte de? Vi har sett at selv verdens fremste politistyrke ikke hadde særlig mange moderne hjelpemidler i 1888. De var, selvfølgelig, uten moderne teknologi som DNA-prøver. Men også mange av de metodene vi kjenner fra den klassiske krimlitteraturen var enten ikke oppdaget ennå, eller i sin helt spede begynnelse. Man kunne for eksempel påvise om blod var fra mennesker eller dyr, men blodtype eller ytterlige informasjon kunne man ikke få. Vitenskapen rundt fingeravtrykk var såvidt på begynnerstadiet, og ble aldri tatt i bruk i Whitechapel-saken. På den annen side fantes det jo totalt ubrukelige metoder, som f.eks. troen på at det siste man ser før man dør står igjen som et avtrykk på netthinnen, og det ble gjort forsøk på å fotografere de dødes øyne for å avsløre mordere.

Men én metode kunne ha noe for seg: Blodhunder. De hadde demonstrert sin utrolige evne til å spore opp savnede personer, riktignok ute på landet – men hva om man lot dem snuse rundt på åstedet for et nylig Whitechapel-mord? Kunne de komme på sporet av drapsmannen, og lede politiet til ham? Idéen hadde fått fotfeste etter the double event 30. september. Politisjef Charles Warren hadde derfor sørget for at blodhundene skulle være klare den dagen det skjedde et nytt mord. Men ettersom oktober forløp uten noe drap, var hundene nå langt avgårde. Dette visste imidlertid verken Abberline eller de andre, der de stod og ventet utålmodig utenfor i Miller’s Court. Da beskjeden endelig kom kl. 13:30 om at ingen hunder var på vei, måtte de innse at de på denne pinlige måten hadde latt det gå flere timer før de tok til med den viktige oppgaven å undersøke liket. Om blodhundene virkelig hadde klart å spore noen morder under disse omstendighetene og i dette miljøet, er vel for øvrig svært lite trolig.

På hardhendt vis brøt de derfor opp den låste døren med øks. Her må vi avlive nok en seiglivet Jack the Ripper-myte – den om at morderen hadde låst etter seg, og tatt nøkkelen med seg. I virkeligheten var det en smekklås, og Joseph Barnett fortalte at nøkkelen hadde vært borte en god stund før drapet. Han og Mary Jane kjente imidlertid trikset med å stikke hånden inn gjennom den knuste vindusruten, og dra til seg låsefjæren for å åpne døren.

Abberline, Bagster Phillips og de andre tok seg nå inn i det lille rommet. Møbleringen var svært sparsom: En gammel seng ved veggen til høyre innenfor døren, et lite bord ved siden av den, enda et lite bord i det innerste hjørnet av rommet, en peis på kortveggen, et par stoler, og et vaskefatstativ. Over peisen hang et trykk: Fiskerens enke. Abberline konstaterte at det hadde brent et stort bål i peisen. I sengen lå restene av Mary Jane Kelly.

Det er ikke nødvendig å detaljere dette veldig mye mer enn det som allerede er referert fra Dagbladets artikkel ovenfor. Hun var ødelagt til det ugjenkjennelige. Strupen var skåret over, og hodet trolig forsøkt skilt fra kroppen. Ansiktet var skåret, stukket og skadet, med nese, ører kinn og øyenbryn skåret bort. Brystene var skåret av. Det ene var lagt under hodet sammen med livmoren og nyrene, det andre lå ved den høyre foten. Leveren lå mellom føttene. Hele mageregionen var skåret bort, skinn og muskler lagt på bordet ved siden av, tarmene løftet ut og plassert langs hennes høyre side, og milten ved hennes venstre. Til og med store deler av det høyre låret var skåret bort, slik at lårbenet var synlig i nesten full lengde. Hjertet var fjernet, og ble aldri funnet.

Whitechapel-morderen hadde ved et nesten utrolig hell fått gjennomleve sitt drømmescenario: Han hadde fått «arbeide» uforstyrret, i et avlåst rom innendørs, med lys på, med langt mer tid til rådighet enn han hadde fått i noen av de andre tilfellene. Var han endelig tilfredsstilt, og var det derfor drapene nå holdt opp?

Neste episode: Snart!