Tidligere episoder:
Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888
Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel
Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord
Episode 4 (11. september): Morduger
Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne
Episode 6 (15. september): Londons mysterier
Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede
Episode 8 (20. september): Læderskjørtet
Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet
Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord
Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper
Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas
Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser
Episode 14 (18. oktober): Sovelys
Episode 15 (22. oktober): Fra Helvede
Episode 16 (26. oktober): Et hus i Batty Street
Episode 17 (13. november): Det samme Umenneske
Når døde personer ble funnet i London, var den normale prosedyren at liket først ble raskt undersøkt av en lege på stedet, og så bragt til likhuset for full obduksjon. (I ripperolog-kretser har jo selv dette enkle lille faktum åpnet for vidløftige spekulasjoner om at Whitechapel-morderen ikke selv skar ut organer fra ofrene, men at dette ble gjort av en viss likskuebetjent – men dette orker vi ikke bruke mer tid på). Deretter ble det etter kort tid, gjerne bare en dag senere, holdt en formell høring ledet av likskueformannen – the coroner. Her la legene fram sine observasjoner og konklusjoner, og de viktigste vitnene som politiet hadde funnet, ble avhørt. Den formelle siden av dette var at dersom likskueformannen konkluderte med at det forelå en straffbar handling, så ble saken overlatt til politiet for videre etterforskning.
Den horrible historien fra Miller’s Court i forrige episode var for det meste basert på opplysningene fra likskuet over Mary Jane Kelly. Politiet hadde innhentet forklaringer fra et knippe vitner, og disse stod fram med sine observasjoner under høringen, i tillegg til legenes konklusjoner. Men det var et vitne til. Han var ukjent for politiet på tidspunktet for likskuet, og hadde dermed ikke forklart seg under denne høringen. På mandagskvelden, tre dager etter drapet på Mary Jane Kelly, troppet han imidlertid opp på politistasjonen i Commercial Street. Han var en arbeidsledig stallkar, og het George Hutchinson.
Romsdals Amtstidende skrev 22. november (med en del trykkfeil – jeg lar dem stå):
Whitechapelmordet. Der arresteres daglig Personer, som holdes mistænkte for at være Whitechapels morderen, men ved nærmere Undersøgelse viser det sig, at man endnu ikke har Sporet. Der er flere Vidnesbyrd, som gaa ud paa, at den myrdede Jane Kelly Natten mellem Torsdag og Fredag er bleven seet i følge med forskjellige Mandspersoner, af hvilke Vidnerne have kunnet give endog tildels mindre tydelig Beskrivelse. Det idag ankomne Nummer af Times meddeler en Vidneforklaring af en Mand ved Navn Hutchinson, der synes at fortjene særlig Opmærksomhed, da Beskrivelsen af den Person, med hvem Hutchinson nævnte Nat saa sent som Kl. 2 saa den myrdede i Følge, nøiagtig stemmer med et tidligere af et andet Vidne given Skildring af Personen. Hutchinson forklarer:
Omtrent Kl. 2 Fredag Morgen kom jeg ned ad Whitechapel Road og ind i Commercial Street. Da jeg passerede Thrawl Street, gik jeg forbi en Mand, der stod paa Hjørnet af Gaden, og idet jeg henimod Flower and Deanstreet, mødte jeg Fruentimmeret Kelly, som jeg kjendte meget vel, da jeg mangfoldige Gange har været sammen med hende. Hun sagde: «Mr. Hutchinson, kan De laane mig Sex Pence?» Jeg svarede nei, det kunde jeg ikke. Hun fortsatte da sin Gang henimod Thrawl Street, idet hun sagde, at hun maatte se at faa i Penge. Manden, som stod paa Hjørnet af Thrawl Street, kom henimod hende og lagde Haanden paa hendes Skulder og sagde noget til hende, som jeg ikke hørte, hvorpaa de begge brast i Latter. Han lagde atter Haanden paa hendes Skulder, og de kom begge gaaende langsomt henimod mig. Jeg gik henimod Hjørnet af Fashion Street, tæt ved Udskjænkningsstedet. Da de passerede forbi mig, saa jeg, at han fremdeles holdt Haanden paa hendes Skulder. Han bar en blød Filthat, og denne var trukket noget nedover Øinene. Jeg bøjede Hovedet lidt, forat kunne se ham ind i Ansigtet og han vendte sig og saa meget bistert paa mig, og derpaa gik de videre over Veien hen til Dorset Street. Jeg fulgte efter dem, og stod ind Hjørnet af Dorset Street. De stod omtrent tre Minuter paa Hjørnet ved Millerscourt. Mrs. Kelly tiltalte Manden med høi Stemme og skreg: «Jeg har tabt mit Lommetørklæde.» Han trak nu et rødt Lommetørklæde op af sin Lomme og gav det til Kelly, og saa gik de begge opad Garen sammen. Jeg gik hen opad Gyden for at se, om jeg kunde se dem, men jeg kunde ikke. Jeg stod der i tre Kvarter for at se, om de kom tilbage igjen, men de gjorde ikke, hvorfor jeg gik min Vei. Min Mistanke vaktes ved, at Manden var saa velklædt, men jeg havde ingen Anelse om, at der stak en Morder i ham. Manden var omtrent 5 Fod 6 Tommer høi og 34-35 Aar gammel, med mørk Hudfarve og mørke Mustacher med opvigede Spidser. Han bar en lang sort Frakke, kantet med Skind, hvidt Slips og sort Halstørklæde, i hvilket var fæstet en Hesteskonaal. Han bar sorte Gamacher med lyse Knapper over Knapstøvler, og over Vesten hængte en massiv Guldkjæde. I Urkjæden var fæstet et stort Signet med rød Sten. Øjnene var mørke, og Øienbrynene buskede. Han havde ikke Bakkenbarter og han var fint barberet. Han saa ud som en Udlænding. Jeg gik op ad Gyden og stansede der et Par Minuter, men jeg saa intet Lys i Huset og hørte heller ingen Støi. Jeg var inat ude til Kl. 3 for at se efter ham. Jeg kunde gjøre min Ed paa Manden naarsomhelst. Den Mand, jeg saa, bar en liden Pakke i Haanden, hvorpaa der var lagt en Snor. Han holdt godt fast paa den med den venstre Haand; den saa ud, som om den var omviklet med mørkt Tøi. Paa den høire Haand, som han lagde paa Mrs. Kellys Skulder havde han en brun Gjedeskindshandske. Han gik meget langsomt. Jeg tror, han bor i Nabolaget, og det forekommer mig, at jeg Søndagmorgen saa ham i Petticoatlane, men jeg var dog ikke sikker derpaa. Jeg har idag været paa Lighuset i Shoredich og gjenkjendte Liget at være Fruentimmeret Kelly, som jeg saa Kl. 2 Fredag Morgen. Mrs. Kelly forekom mig ikke at være drukken, men hun var lidt «oppe». Efterat jeg havde forladt Gyden, vandrede jeg om hele Natten, da det Sted, hvor jeg plejer at sove, var lukket. Jeg kan med Bestemthed angive Tiden, da den manglede mellem 10–5 Minutter i 2, da jeg kom til Whitechapelkirken. Da jeg forlod Hjørnet af Millerscourt, slog Kl. 3. Een Konstabel passerede Commercial Street, medens jeg stod der. Jeg har i hele Dag gaaet om og seet efter Manden.
Jeg har før nevnt hvordan enkelte personligheter i det store rollegalleriet i historien om Jack the Ripper står fram som et eget lite mysterium i seg selv. Hutchinson er definitivt en av dem. Vi må tørre å slå fast at dersom George Hutchinson snakket sant – så var han det eneste vitnet som helt sikkert så Whitechapel-morderen. Og han gav en svært detaljert beskrivelse av ham.
Ikke alle er overbevist om at Hutchinson fortalte sannheten. Også i samtiden undret man seg, som Dagbladet skrev 19. november:
Staldkaren Hutchinsons «Nøgle» blev taget op i Tordags, skjønt ikke et Spor kunde opdages af Manden med Astrachan-Frakken og Guldkjæden. Man tviler ikke paa Hutchinsons Sanddruhed; men det ansees alligevel for en mærkelig omstændighed, at ingen anden i Dorset-Street har lagt mærke til en Fremmed af et saa usedvanligt Udseende – i et sligt Strøg – som ham, Hutchinson har beskrevet.
Og det var jo sagtens grunn til skepsisen. Det var en god del oppmerksomhetssultne «vitner» som meldte seg, særlig til avisene, som på sin side neppe dempet de sensasjonelle elementene. Til og med gamle frukthandler Packer hadde nå kommet opp med nye historier etter drapet på Mary Jane Kelly, og neppe mer troverdig nå enn da han diktet opp historien om druene han solgte til Elizabeth Stride og hennes drapsmann noen uker tidligere. Og for å understreke Dagbladets poeng: Er det sannsynlig at en mann med et såpass avstikkende utseende ikke ble lagt merke til av andre, og at han i det hele tatt kunne gå rundt med et synlig gullkjede og andre velstandstegn midt i Whitechapel på denne tiden av døgnet? Det er jo også andre kritiske spørsmål vi gjerne skulle ha stilt Hutchinson: Hva var grunnen til hans store interesse for Mary Jane og hennes kunde? Hvorfor stod han i nesten en time i regnet bare for å se om de kom ut igjen fra Miller’s Court? Og hvorfor meldte han seg ikke til politiet før det var gått tre dager? Svaret på disse spørmålene må nå nesten bli spekulasjoner. Men det klarer likevel ikke helt å rokke tanken på at George Hutchinson kanskje snakket sant.
Det er særlig to-tre forhold vi skal legge merke til (som f.eks. Philip Sugden har pekt på i The Complete History of Jack the Ripper). Hutchinson gikk først til politiet med historien – han gikk ikke til pressen. Ting kan tyde på at de helst hadde sett at han ikke skulle snakke med pressen i det hele tatt. Ettersom han ikke var involvert i den rettslige høringen, var han for en stakket stund et helt enestående vitne for politiet: De hadde en beskrivelse av morderen som var den desidert mest detaljerte de hadde fått i løpet av hele høsten – men uten at morderen visste om det selv gjennom avisene! Mengden av patruljerende politimenn, og spanere i sivil, hadde en helt konkret figur å se etter. Og Hutchinson ble sendt ut sammen med to detektiver samme natt, for å forsøke å finne mannen. Inspektør Abberline hadde åpenbart tiltro til historien, noe som i seg selv er betydningsfullt. Den svært dyktige detektiven, med årelang erfaring fra Whitechapel, trodde på Hutchinson. Kanskje – men selvsagt som ren spekulasjon – kan det jo også tenkes at Abberline gjennom samtalene med Hutchinson fikk andre opplysninger om bakgrunnen for, og motivene bak oppførselen hans som gjorde ham enda mer troverdig.
Dessverre sprakk hemmeligheten, og Hutchinson fortalte sin historie også til pressen – med den åpenbare risikoen at morderen nå ville endre utseende. Det som imidlertid er klart, er at versjonen som Hutchinson fortalte til avisene – og som vi har sett ovenfor – var helt konsistent med forklaringen han hadde gitt politiet. Dette står i sterk kontrast til nesten alle de andre vitnene som plutselig fikk sine timer i sentrum for verdensbegivenhetene, og som gjerne både la til og trakk fra som best de kunne når de snakket med journalistene. Dersom Hutchinson mer eller mindre hadde diktet opp historien, ville det normalt vært flere avvik mellom de to versjonene.
I tillegg er det grunn til å tro at Hutchinson ble sett, der han stod over gaten for inngangen til Miller’s Court og ventet. I alle fall observerte et annet vitne, Sarah Lewis, en mann som stod der omkring 2:30 om natten. Og der begynner også de før nevnte spekulasjonene. Kanskje var det rett og slett bare slik at Hutchinson enten hadde et forhold til – eller ønske om et forhold til – den unge, og angivelig vakre Mary Jane Kelly. Var det av sjalusi han studerte «rivalen» så inngående? Og var han kanskje redd for at folk visste om denne forbindelsen? Han leste sikkert om Sarah Lewis’ observasjon i avisene – tenke han at han kunne være gjenkjent, og at det gjaldt å melde seg til politiet selv, før de kom etter ham? For da kunne det sett mørkt ut hvis Sarah Lewis hadde plukket ham ut i en identifiseringsparade.
For, selvfølgelig, som du sikkert allerede har gjettet: Det finnes nok av dem som retter mistanken mot Hutchinson selv. For det eneste som altså kan noenlunde bekreftes av andre vitner, er at det vi må anta var Hutchinson stod utenfor Miller’s Court på akkurat riktig tidspunkt drapsnatten. Ingen andre har sett mannen med astrachan-kantet frakk og gullkjede. I tillegg er beskrivelsen Sarah Lewis gav av Hutchinson mistenkelig lik de tidligere vitnebeskrivelsene av den antatte morderen: Kort, litt kraftig, og med bredbremmet filthatt. Samtidig er det vanskelig å tro at Hutchinson virkelig spaserte inn på politistasjonen frivillig tre dager senere, dersom han faktisk var morderen. Han må jo også ha visst at han etter all sannsynlighet ville bli sjekket opp mot de andre drapene. Og vi må vel anta at det ble gjort.
Akkurat dette med de mange mennene som ble observert av vitner, men aldri identifisert, har jeg før pekt på som et merkelig trekk ved saken. Kanskje viser nettopp Hutchinsons nøling hvorfor det ble slik – faren for selv å bli mistenkt, av politiet eller av menneskemengden, var absolutt tilstede.
Og, kjære leser, det var egentlig det! George Hutchinsons beretning var faktisk det siste, vesentlige innslaget i historien om mordene i Whitechapel høsten 1888. Det finnes selvsagt noen detaljer; som den smågale svensken Nikaner Benelius, som ble arrestert 17. november etter å ha spasert inn til en kvinne i hennes hjem i Buxton Street, og skremt henne alvorlig – trolig var forklaringen hans sann, om at han bare hadde gått inn den åpne døren for å spørre om veien til et postkontor:
Blandt alle de Personer, der i den senere Tid har været fængslet og atter løsladt som Whitechapelmorder er ogsaa en Svenske ved Navn Nikaner M. Benelius. Han har allerede før været arresteret som mistænkt for Delagtighed i Bernerstreetmordet [Elizabeth Stride] og er nu stillet for Skranken som mistænkt for Mordet paa Marie Kelly. Det er en fattig Stymper, som efter Vertens Sigende tilsyneladende intet havde at leve af; han havde i den senere Tid prædiket paa Gaderne og opført sig temmelig besynderlig. Ved Undersøgelsen viste der sig dog intet mistænkelig paa hans Person. Han ser ud som en Udlænding og har en liden Maustache, dette er de to eneste Punkter, hvor Beskrivelsen over den formodede Morder passer paa ham. (Romsdals Amtstidende 29. november 1888).
Men Benelius var bare en av svært mange lignende tilfeller, hvor enhver liten mistanke førte til arrestasjon. Norske Intelligentssedler 19. desember 1888 oppsummerer i grunnen det viktigste:
Mordene i London.
Der er nu blevet arresteret ialt 783 Personer, der dog atter er blevne satte paa fri Fod, fordi det har vist sig, at de intet har havt at gjøre med Kvinde-mordene. Desuden har man af samme Grund arresteret 96 Personer, der vel er uskyldige i Mordene, men som har begaaet andre Forbrydelser, der ved denne Leilighed er blevne opdagede, og de er derfor blevne holdte i Arrest. For at hindre nye Mord bliver Gaderne i Kvarteret Whitechapel, saasnart Mørket falder paa, gjennemkrydsede i alle Retninger af stærke Patruljer, og Logishuse og Værtshuse blive bevogtede paa det strængeste.
I flere Klubber er der blevet afsluttet høie Væddemaal, ved hvilke den Vindende har forpligtet sig til at skjænke Halvdelen af Summen til den, der opdager Morderen. Den, der er saa heldig at finde ham, kan i Virkeligheden tjene en Formue, thi der er paa forskjellig Maade tilsikret ham en Belønning paa 8000 £strl. (144,000 Kroner).
Det er svært få ytterligere opplysninger om Whitechapel-drapene i de norske avisene. I de sene novemberdagene 1888 var de først og fremst opptatt av et mordforsøk på en Annie Farmer i Whitechapel, og dette ble selvsagt satt i forbindelse med drapene. Vi skal se på dette i neste episode, som skal handle om de såkalte «Ripper scares» – drap, overfall eller andre hendelser i årene som fulgte, og som hver gang vekket til live panikken, både i Whitechapel og andre steder – også i Norge. For selv om terrorveldet i Whitechapel nå på nærmest uforklarlig vis slapp taket relativt raskt etter drapet på Mary Jane Kelly, så gjenstår jo det viktige spørsmålet om hvor morderen ble av. Slo han noen gang til igjen?
Nå er det bare fire episoder igjen i denne serien: (19) om «ripper scares», (20) om de mistenkte, (21) om en norsk sjømann, og (22) med konklusjonene.
Jack Bugsprætter 