Episode 19: Ripper-frykt

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

Episode 6 (15. september): Londons mysterier

Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede

Episode 8 (20. september): Læderskjørtet

Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet

Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord

Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper

Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas

Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser

Episode 14 (18. oktober): Sovelys

Episode 15 (22. oktober): Fra Helvede

Episode 16 (26. oktober): Et hus i Batty Street

Episode 17 (13. november): Det samme Umenneske

Episode 18 (20. november): Hutchinsons Nøgle

 

 

Det er ganske underlig, men etter drapet på Mary Jane Kelly 9. november må vi nesten kunne si at Whitechapel-saken punkterte, og fislet ganske raskt ut. Kanskje var folk «mette». Det er grenser for hvor mange ganger befolkningen kan la seg terrorisere i løpet av bare ti uker. Det var vel heller ikke mulig å toppe grusomhetene i Miller’s Court. Kanskje merket også avisene at opplagstallene ikke lenger kunne måle seg med perioden tidligere på høsten, og skrev mindre om saken – dermed begynte den å ebbe ut. Og når det ikke skjedde flere drap, og når ingen flere spor ble funnet, kunne befolkningen i Whitechapel endelig vende tilbake til en slags normaltilstand – så trøsteløs den enn var for mange av dem.

Vi finner noen notiser fra Whitechapel i de norske avisene mot slutten av november og utover i desember, men de handlet stort sett om det vi nå må tro var et sidespor: «Angrepet» på Annie Farmer. Episoden markerer på et vis slutten på drapshøsten, og begynnelsen på den neste fasen i historien om Jack the Ripper, med de såkalte «Ripper scares». Fra tid til annen skulle det komme noen etterdønninger etter drapsbølgen i 1888. Når det skjedde nye drap eller overfall, både i Whitechapel og andre steder, kunne det lett resultere i spekulasjoner om hvorvidt drapsmannen fra terrorhøsten hadde tatt fram kniven på ny. Det gav folk en støkk, og avisene gode overskrifter. Saksmappen med Whitechapel-mordene hos Scotland Yard ble jo ikke lukket, og de påfølgende to årene skulle den fylles med tre-fire nye drapsofre. Men både den gangen som nå var det høyst usikkert om disse virkelig kan tilskrives morderen fra høsten 1888.

Annie Farmer havnet heldigvis ikke blant drapsofrene. Kristiania Intelligentssedler 26. november 1888 skrev:

Kvindens Navn er Farmer. Hun leiede et Værelse i George street sammen med en Mand om Morgenen Kl. 4, og nogle Timer efter hørtes Skrig, og en Mand kom styrtende ud. Farmer blev fundet med Blodet strømmende ud af et frygteligt Skaar i Halsen. Hun blev bragt til Politistationen i Commercial Street, og Skaaret blev siden forbundet.

Beskrivelsen over Morderen lyder som følger: 30 Aar gammel, Høide 5 Fod og 6 Tommer, lys Mustache; han var klædt i sort Diagonal Frak og stiv Filthat. Han er kjendt, og man har godt Haab om at faa Tag i ham.

Huset, hvor Forbrydelsen fandt Sted, er en liden to Etages Bygning, hvis Forside vender ud mod George Street; det ligger nogle faa hundrede Meter fra Millers Court, Dorset Street, hvor det forrige Mord skete. Husene i George Street er for det meste lejet ud til Logihuse, og nogle af dem bruges af Gade-Kvinderne.

Dagbladet skrev imidlertid samme dag:

Whitechapel-Mordene.

Den Mand, som anfaldt Annie Farmer sidstleden Onsdag i et Logishus i George Street, Spitalsfields, er ikke paagrebet endnu, skriver Pall Mall Gazette for 23de Novbr. Man mener nu, at Kvindens Strube ikke er skaaret med et skarpt Redskab, og at der var opstaaet en Trætte mellem Parret angaaende Penge, da der fandtes nogle Myntstykker gjemt i Munden paa Annie mens hun var paa Politistationen.

Myndighederne synes at være paa det rene med, at Manden ikke staar i nogen Forbindelse med de sidste Mord, og formoder, at han snart vil overgi sig i Politiets Hænder.

Og slik forsvant Annie Farmer ut av historien.

Den første lille antydningen til «ripper scare» i Norge, opplevde Kristiania tett oppunder jul 1888. En merkelig sak, men vi får tro det hele var ganske uskyldig:

Whitechapelmorderen i Nydalen!

Blandt Befolkningen i Nydalen og de tilstødende Dele af Byen har der i den senere Tid været megen Ophidselse.

Specielt har den kvindelige Del været meget opskræmt. Der har nemlig af og til om Aftenen vist sig deroppe en som Kvinde forklædt høi Mand, der naturligvis strax er gjort til Whitechapel-Morderen, som nu er kommen hertil for at fortsætte sine Ugjerninger her, og omendskjønt han, saavibt vides, aldrig har fornærmet nogen, har Skrækken været stor, og mange Kvinder og Børn har ikke turdet gaa ud om Aftenerne.

Den formentlige Morder er imidlertid nu afsløret og viste sig at være en ældre Mand, der havde fundet Fornøjelse i at agere Julebuk længe før Jul. (Hedemarkens Amtstidende 21. desember 1888).

Allerede noen uker senere, i januar 1889, satte Victoria Teater opp stykket «Jack the Ripper i Nydalen» – en «lokal farce med sange i 1 akt af Op.» Dessverre vet vi ikke hva stykket ellers gikk ut på, og det ble kun spilt to-tre ganger. Trolig var det vel om mannen i kvinneklær fra før jul – for da stykket «Bugopsprætteren Jack» ble satt opp i Paris et halvt år senere, basert på de virkelige hendelsene, reagerte Dagbladet svært kritisk med å stemple det som «raahed» (Dagbladet 21. august 1889).

Samtidig med at de norske avisene skrev om den skremmende mannen i Nydalen, gikk det nye sjokkbølger gjennom Whitechapel. Rose Mylett ble funnet død i et gårdsrom i Poplar High Street kl. 04:15 den 20. desember 1888. Det var ingen tegn til ytre vold, men politioverkonstabel Robert Golding, som fant henne, la merke til at hun lå på samme måte som de tidligere ofrene – på ryggen med den ene benet trukket opp. Ettersom hun i tillegg var prostituert, og ble funnet bare et par kilometer fra sentrale Whitechapel, gikk selvfølgelig alarmen – selv om Golding selv aldri mente det var noen sammenheng. Dødsårsaken var høyst uklar. Ved en nærmere undersøkelse av en lege mente han å kunne se merker på halsen, som etter en snor, samt at det var blod i neseborene. Dette kunne tyde på kvelning. Men en annen lege mente alt tydet på en naturlig død. Dette førte til at politiet innkalte to nye leger – som igjen kom til de samme to ulike konklusjonene! Ved likskuet slo vår gamle bekjente, likskueformannen Wynne Baxter, fast at det var mord. Politiet, med Robert Anderson i spissen, protesterte voldsomt: Han nektet rett og slett å sette inn menn og ressurser på å etterforske det de oppfattet som et «ikke-mord». Man kan forstå frustrasjonen, med seks andre brutale mord de siste fem månedene som krevde all oppmerksomhet. Det er i dag så godt som ingen som setter Rose Myletts død i forbindelse med de øvrige Whitechapel-mordene, om det da overhode var et mord.

Den eneste egentlige «Ripper scare» vi har hatt i Norge, kom i Kristiansand sommeren 1889. Det brutale drapet på den prostituerte kvinnen Jakobine Berentsen (eller Værnsen), «et berygtet fruentimmer», 16. juli 1889 er mystisk nok. Hun bodde i bryggerhuset til bygården «Folkefabrikken», et høyst tvilsomt logihus i Tordenskiolds gate 74, ikke helt ulikt de elendiges kår i Whitechapel. Hun «levede af sit legeme og af ulovlig øludskjænkning». Hun ble funnet liggende på gulvet i værelset sitt, fullt påkledd, ved en blodpøl. Dødsårsaken var kvelning. Ansiktet var «forslaaet og forskaaret», og ved likskuet viste det seg at også nakken, halsen, skuldre og armer hadde skader. Men ingen av naboene vegg i vegg og under værelset hennes hadde hørt noe som helst! Nå startet en skikkelig rykteflom. På gatene i Kvadraturen het det at hun også skulle ha fått skåret opp mage og underliv. I noen dager var derfor Jack the Ripper på alles lepper i Sørlandsbyen, men det viste seg at ryktet ikke stemte når det gjaldt oppsprettingen – det ser i det hele tatt ikke ut til at det var kniv med i bildet. Tragedien hadde en ekstra dimensjon, i og med at Jakobine var høygravid. Legene mente guttebarnet hadde hatt en sjanse til å overleve dersom hun hadde blitt funnet straks etter drapet – det var altså i praksis et dobbeltmord.

En svensk arbeider, Kjellgren, ble tiltalt for drapet, og motivet skulle ha vært delvis en krangel om penger han hadde svindlet til seg fra en bonde i Øyslebø, som også hadde vært hos Jakobine og drukket øl. Han tilstod aldri, og ble frikjent i retten på grunn av manglende bevis. Han ble imidlertid dømt for andre forhold, bl.a. «konkubinat» med piken Anna Olsen i samme logihus, som også ble mistenkt for å ha assistert ved drapet – hun ble blant annet sett i det hun helte ut blodig vaskevann. Merkelig nok skjedde et annet mystisk dødsfall samme sted noen måneder senere, da en 19 år gammel gutt ble funnet død ved foten av trappen opp til Anna Olsens værelse. Han kan ha falt ned trappen, men hadde ingen ytre skader.

Ved et annet pussig sammentreff: Samme dag som Jacobine Berentsen ble drept i Kristiansand (eller muligens dagen etter – tidspunktet for drapet på Jacobine er noe uklart), skjedde det første av de to siste mordene i Scotland Yards saksmappe om Whitechapel-drapene. Vi kan jo også spekulere i om dette delvis forårsaket ryktene i Kristiansand – kanskje blandet folkesnakket de to mordene litt sammen? Det var i alle fall nå gått drøye sju måneder siden Mary Jane Kelly ble funnet i Miller’s Court. Det hadde vært skremmende episoder med Annie Farmer og Rose Mylett, men da Alice Mackenzie ble funnet i Castle Alley, like i nærheten av Whitechapel High Street, var panikken ikke langt unna. Hun ble funnet ved en lyktestolpe av konstabel Andrews kl. 00:50 den 17. juli 1889, med blod strømmene ut fra to stikksår i halsen. Skjørtet var dratt opp, og hun var blodig i mageregionen og på lårene. Blodet stammet fra et sikk-sakk-formet kutt fra brystet til navlen, i tillegg til noen riss og skrapinger i nedre deler. Det var imidlertid ikke noe dypt kutt, men nok en gang var en prostituert kvinne drept i sentrale Whitechapel ved kutt eller stikk i strupen, og det var tilsynelatende gjort forsøk på å skjære opp magen. Det kan vel tenkes at Whitechapel-morderen var «rusten» etter et halvt år lang pause, og ikke helt i samme modus som tidligere. Men mest sannsynlig var det vel snakk om et «kopi-drap», hvor forsøket på å skjære opp magen hadde hatt til hensikt nettopp å skremme opp folk igjen, og muligens i den hensikt å skjule et mer ordinært motiv for drapet.

I august 1889, ett år etter drapsbølgen startet, skrev for øvrig flere norske aviser om den besnærende bokstavkombinasjonen som dannes av forbokstaven i ofrenes navn: «Man er bleven opmærksom paa», heter det, «en ganske eiendommelig tilfældighed ved rækkefølgen av Jack the Rippers ofres navne». Setter man opp Emma Smith, Martha Tabram, Mary Ann Nichols, og Annie Chapman etter hverandre, danner forbokstavene navnet «Emma». Det samme skjer med de neste ofrene, Elisabeth Stride, «Mitre Square» (Cathrine Eddowes, men som faktisk kalte seg «Mary» den kvelden hun ble drept), Mary Jane Kelly og Alice McKenzie. Dette låter nok likevel litt for Agatha Christie-aktig, og den oppmerksomme leser har vel allerede merket seg at dette forutsetter åtte ofre i saken, og ikke minst at man plutselig må erstatte Cathrine Eddowes navn med drapsstedet Mitre Square for å få det til å gå opp.

Nå er det også andre pussige tilfeldigheter med navnene i Whitechapel-saken. Martha Tabram tilbragte (i alle fall angivelig) sin siste kveld sammen med Mary Ann Connoly, også kjent som «Pearly Poll». Det neste offeret var Mary Ann Nichols, også kalt «Polly». Cathrine Eddowes gikk også under navnet Kate Kelly, og da hun ble utskrevet fra fyllearresten like før hun ble drept, kalte hun seg Mary Ann Kelly. Det neste – og siste – offeret het Mary Jane Kelly.

I september 1889 fant man en torso av en kvinne under en jernbanebro i Pinchin Street, trolig en kvinne ved navn Lydia Hart. Dette hørte opplagt til «Thames Torso-mordene», som vi har sett før – antagelig en like grotesk, og samtidig, seriemorder som Jack the Ripper, men som er veldig lite kjent utenfor ripperologenes rekker. På grunn av funnstedet, sør i Whitechapel, ble også denne uløste drapssaken innlemmet i politiets saksmappe med Whitechapel-drap. Men det er heller ikke i dette tilfellet mange som mener det var en sammenheng mellom Thames Torso-morderen og Whitechapel-morderen.

Fremdeles hendte det ikke så sjeldent at politiet mottok brev fra «Jack the Ripper». I november 1889 fikk selv politiet i Kristiania den tvilsomme æren (Norske Intelligenssedler 25.11.1889):

Jack the Ripper. Vi har oftere bragt Smaanotiser om, hvorledes samvittighedsløse Personer i Kaadhed har antastet Damer paa Gaden og skræmt dem med at udgive sig for «Jack Bugsprætter». En lignende Streg er atter begaaet, idet Politiet Lørdag modtog nedenstaaende Bypostbrev:

hr. Kristiania Sporhunde.

Efterat jeg i London med stor dygtighed har udført min forretning til alles fuldkomne tilfredshed; vil jeg nu paa tilbageveien fra Petersburg ogsaa se mig lidt om her i eders flegmatiske by. Forsøg nu om i kan snuse mig op, ha ha – ! Imidlertid skal jeg kun tage 3 ofre, i maa ikke tage mig det fortrydeligt op.

Med agtelse

Ærb.

Jack the Ripper

Det var at haabe, at man kunde komme paa Spor efter den eller de Labaner som kan finde Fornøjelse i en saa raa og kaad Sport som denne. Det kunde trænges at faa statueret et Exempel; Spasen er saa raa, som den paa noget Vis kan blive.

Brevet er jo selvfølgelig bare tøv – men med et par uhyggelige detaljer likevel. Brevskriveren har hentet sitt «ha ha!» fra det opprinnelige Dear Boss-brevet fra høsten 1888 – altså brevet hvor Jack the Ripper-navnet først oppstod. Dette, i den tonen brevet legger opp til, er ganske dyktig gjort – hadde han spart på avisutklipp fra året før, eller hvordan visste han ellers dette? «Han haaner Politiet, der hvert Øjeblik mener at være paa Spor efter ham og udstøder et Par vilde Ha! Ha!, der selv paa Papiret synes at have en djævelsk Klang», som Aftenposten skrev om det opprinnelige Dear Boss-brevet. Referansen til Petersburg er også litt mystisk – ikke minst fordi det er en viss sammenheng med han som vi i en snart kommende episode skal kalle den eneste norske mistenkte i Whitechapel-saken.

13. februar 1891 skjedde det siste drapet i Whitechapel som ble lagt til i Scotland Yards berømte saksmappe, nesten to og et halvt år etter det bestialske, «kanoniske» mordet på Mary Jane Kelly i Miller’s Court. Frances Coles var nok en prostituert kvinne, drøyt 30 år gammel. Hun hadde tilbragt et par dager på fylla sammen med en «klient», sjømannen James Sadler. Kl. 02:15 ble hun funnet under en jernbanebro av en politimann. Blodet fosset fra halsen, men hun var fremdeles så vidt i live – det hindret politimannen, Ernest Thompson, fra å løpe etter morderen. Han hørte skrittene hans forsvinne i mørket mens Frances Coles hjerte sluttet å slå. Det sies at denne tanken plaget den ferske politimannen resten av hans liv: Var det Whitechapel-morderen han kunne ha tatt? James Sadler, mannen som hadde oppholdt seg sammen med Frances de siste dagene, dukket opp full, forslått og blodig i losjihuset hvor de hadde bodd. Han ble arrestert for drapet, men etter nærmere undersøkelser viste det seg bl.a. at han hadde blitt ranet flere ganger i løpet av natten, og hadde vært så full at de fleste mente han ikke ville ha vært i stand til å begå drapet. Han ble løslatt. Ting kan tyde på at politiet forsøkte å finne ut av eventuelle alibier for høsten 1888, men vi vet det ikke sikkert.

Frances hadde merker etter å ha blitt kastet brutalt i bakken. Det var ingen tegn til kvelning. Halsen var skåret over tre ganger med en butt og ikke særlig skarp kniv, fram og tilbake. Hun var ikke forsøkt skåret opp i mage og underliv, men drapsmannen hadde jo ikke tid til det heller. Det gjør det vanskelig – som med Elizabeth Stride – å avgjøre om det virkelig var Whitechapel-morderen som var på ferde igjen. Men måten som selve drapet skjedde på – ingen kvelningsforsøk, hun ble kastet ned på bakken, det sløve våpenet, og dermed de tre kuttene i halsen – alt dette virker som et klart avvik fra tidligere metode.

Drapet på Frances Coles var altså det siste drapet som ble arkivert i Scotland Yards saksmappe merket «The Whitechapel Murders». Selvfølgelig vil vi raskt finne flere «ripper scares» hvis vi leter – nærmest over hele verden ville jo ethvert drap på kvinner, og særlig prostituerte, med ukjent gjerningsmann bli satt i forbindelse med Whitechapel-drapene i mange år etter dette.

Men en enkelt «ripper scare» til skal vi ta med til slutt i denne episoden. Vi har tidligere sett at det finnes noen antydede forbindelseslinjer mellom Whitechapel-drapene og Amerika. Ryktene på høsten 1888 ville ha det til at politiet fulgte med på passasjerskipstrafikken mellom England og Amerika, via havnen i Liverpool, for å følge en bestemt mistenkt. Vi vet at en av de sentrale etterforskerne i saken ble sendt til Amerika høsten 1888. Og, som vi har vært inne på før: Vi vet nå at amerikaneren Francis Tumblety var mistenkt i saken, og politiet brukte mye ressurser på å følge med på hans bevegelser – etterforskerens nevnte Amerikatur kan ha hatt med Tumblety å gjøre. I tillegg, hvis jeg nå tør fortsette mine kryptiske hentydninger til en norsk mistenkt, så skal vi se at også der spiller Amerika en rolle. Og, ikke minst: Drapene i Whitechapel så ut til å stoppe med Mary Jane Kelly 9. november 1888 (om vi da ikke tror på McKenzie og Coles som Ripper-ofre) – tanken på at han dro et annet sted har alltid vært en plausibel forklaring. Så: Gikk Whitechapel-morderen løs i New York våren 1891?

New York’s «Jack the Ripper.»

Jack the Ripper har som bekjendt i længere tid været en meget omtalt og efterspurgt person i London. Forgjæves har politiet forsøgt at faa tag i ham. Han har ustraffet kunnet begaa ikke mindre end ni mord, alle udførte paa samme maade og i samme kvarter – det berygtede Whitecapel.

Det ser nu ud, som han har forandret skueplads for sine myrderier.

Fredag morgen gik det nemlig som et lyn gjennem New York og ikke mindst blandt den klasse, hvorfra «Jack» stadig har hentet sine ofre, at – Jack the Ripper var kommen til New York.

I East River hotel, hjørnet af Chatarine slip og Water st, fandt hoteltjeneren paa sin runde fredag morgen kl. to, at døren til værelse nr. 31 i øverste etage var lukket. Han bankede 2 gange paa døren, men da han intet svar fik stødte han den op, og der mødte ham da et syn, som bragte ham til at skjelve i knæerne. Et næsten nøgent kvindelig laa svømmende i sit blod paa den gamle, for faldne og smudsige seng. Paa halsen var der tydelige mærker efter at fruentimmeret først var bleven kvalt, hvorefter liget paa en grufuld maade var blevet lemlæstet. Morderen havde desuden skaaret Jack the Rippers mærke – et kors – paa offerets ryg lige som han ogsaa havde ridset det paa dørkarmen. Man fandt en kniv der, men om det er vaabenet eller ei er uvist; idet mindste kan den ikke lede nogen paa spor efter morderen, der er forsvunden. Man antager, at han har gaaet ud paa taget og derfra ned gjennem et af nabohusene. Han beskrives som en ganske anstændig klædt yngre mand paa ca. 35 aar med blondt mundskjæg. Hans offer, der er identificeret som Carrie Brown – kjendt i nabolaget under øgenavnet Shakespeare – var mellem 5o og 6o aar gammel, havde graat haar og var forøvrigt medtaget saavel af tidens tand som et vildt liv. (Nordisk Tidende 1. mai 1891).

Noen dager senere ble en arabisk mann, Ameer Ben Ali, arrestert for mordet på Carrie Brown. Han ble dømt, og satt elleve år i fengsel – men var etter all sannsynlighet uskyldig, kanskje til og med offer for planting av bevis på hans hotellrom. Carrie Brown var sammen med en helt annen mann da hun sjekket inn på hotellet. En stuepike beskrev ham som litt over tredve, tynn, med lang, skarp nese. Han hadde stor, lys bart, så ut som en utlending – muligens tysk. Var dette Whitechapel-morderen? Vi skulle gjerne visst noe mer. Det eksisterer ingen obduksjonsrapporter som forteller om detaljene i skadebildet på Carrie Brown. Vi vet at hun ble skåret opp, med det som synes å være et dypt, stort U-formet kutt med endene på hver side av navlen, og bunnen ved endetarmen. Dette er selvfølgelig sykt nok. Men liket var ikke fullstendig skåret i stykker og skamfert på den samme infernalske måten som Mary Jane Kelly i Miller’s Court – selv om denne morderen hadde hatt sjansen til å gjøre nettopp det. Og det merkelige krysset som var skåret nede på ryggen avviker også fra Whitechapel-mordene, selv om avisreportasjen hevder noe annet. Det betyr at morderen må ha snudd liket – det var det ingen tegn til ved London-drapene.

Drapet på Carrie Brown i New York i slutten av april 1891 er det siste av en liten håndfull tilfeller etter november 1888 hvor det seriøst kan drøftes hvorvidt Whitechapel-morderen stod bak. Det er nok lite sannsynlig at svaret er ja i noen av disse. Samtidig som drapet i New York på én måte er det minst sannsynlige – Alice McKenzie og Frances Coles ble tross alt drept i Whitechapel – så er det kanskje samtidig det mest interessante. Det er begrenset hva vi eventuelt kan lære om morderen med å studere drapene på McKenzie og Coles (ut over, selvfølgelig, å utelukke at Whitechapel-morderen døde eller på andre måter forsvant i 1888). Selve likskjendingen i New York virker nærmere Whitechapel-morderens nivå, selv om detaljene var ulike. Som vi har vært inne på før: En seksualmorder med evne til en slik målrettet og voldsom ødeleggelse debuterer ikke med et slikt mord. Og hvis – hvis – vi har med Whitechapel-morderen å gjøre i New York, så åpner jo det svære kapitler i jakten på hans identitet. Derfor kommer vi nok tilbake til Carrie Brown i de tre siste episodene i denne bloggserien – hvor vi selvfølgelig prøver å løse mysteriet.

Neste episode: De mistenkte