Episode 20: De mistenkte

Tidligere episoder:

Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

Episode 2 (31. august): Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel

Episode 3 (7. september): Et gyseligt mord

Episode 4 (11. september): Morduger

Episode 5 (12. september): Man er ikke engang paa spor efter forbryderne

Episode 6 (15. september): Londons mysterier

Episode 7 (20. september): Flere personer er arresterede

Episode 8 (20. september): Læderskjørtet

Episode 9 (29. september): Et Woxcabinet

Episode 10 (5. oktober): Og denne gang er det et dobbeltmord

Episode 11 (6. oktober): Jack the Ripper

Episode 12 (8. oktober): Manden fra Texas

Episode 13 (11. oktober): Morderens bevægelser

Episode 14 (18. oktober): Sovelys

Episode 15 (22. oktober): Fra Helvede

Episode 16 (26. oktober): Et hus i Batty Street

Episode 17 (13. november): Det samme Umenneske

Episode 18 (20. november): Hutchinsons Nøgle

Episode 19: Ripper-frykt

 

Det hevdes at dersom du leser deg gjennom hele katalogen av Jack the Ripper-litteratur, så vil du kunne notere deg opp mot 200 personer som blir pekt ut som morderen i disse bøkene og bloggene – ofte med stor skråsikkerhet. Tallet er neppe en overdrivelse. Og enda kan vi legge til en haug med mistenkte fra alle dokumentarfilmene. Men det er nok bare en brøkdel av alle disse som fortjener å bli vurdert noenlunde seriøst, og som dermed er verdt å nevne i denne bloggen. Kort sagt kan man skille mellom to typer mistenkte: De samtidige og de moderne. En del av de samtidige har vi allerede møtt, og avskrevet dem igjen – det var jo i følge avisene over 700 menn som ble arrestert i London under panikken i 1888, men som opplagt ikke kan ha vært morderen. De mest interessante er selvsagt de som politiet faktisk etterforsket aktivt, og som aldri ble endelig sjekket ut av saken. Det er disse vi skal konsentrere oss mest om her.

For var det slik at Whitechapel-morderen – «Jack the Ripper» – faktisk ble avslørt likevel? Her ligger noe av det mest interessante med hele saken, og som er forunderlig lite kjent utenfor ripperologenes kretser: Ja! I følge flere av de sentrale politifolkene i etterforskningen av Whitechapel-drapene, så fant de sin mann. Problemet er da bare at de ikke er innbyrdes enige, og at de mest utførlige beretningene om da Jack the Ripper ble tatt, har flere punkter som umulig kan stemme.

 

En hemmelighet fra bunnen av Themsen

En historie skal ha det til Albert Backert, angivelig en av de fremtredende medlemmene i Whitechapel Vigilance Committee, var den første utenforstående som ble fortalt at politiet faktisk visste hvem morderen var. I mars 1889, fire måneder etter drapet på Mary Jane Kelly, klagde Backert på at politiet nå var vesentlig mindre tilstedeværende på gatene i Whitechapel enn før. Backert mente det ikke var noen grunn til å senke guarden, bare fordi det da var gått noe tid siden det siste drapet. Noen i politiledelsen kom da for å snakke med ham, og fikk ham til å avgi et absolutt taushetsløfte mot å få nærmere informasjon om hva politiet visste. De kunne da berolige Backert med at Jack the Ripper var død. Punktum. Backert ble naturlig nok svært frustrert – var dette alt han skulle få vite, etter å ha sverget på å holde tett? «Det er ikke nødvendig for deg å få vite noe mer. Mannen er død. Han ble fisket opp av Themsen for to måneder siden, og det vil bare være til skade for hans familie dersom mer enn dette ble kjent.»

Vi har ingen mulighet til å sjekke historien om hva Albert Backert ble fortalt – eller om det i det hele tatt stemmer at han fikk slike opplysninger. Den eneste kilden til historien er The Identity of Jack the Ripper (1959) av Donald McCormick. Denne Backert virker i det hele tatt som en litt selvopptatt mytemaker. Det er for eksempel ikke sikkert at den vigilanse-komitéen han var medlem av, virkelig var den samme som den George Lusk ledet høsten 1888. Ting tyder på at Backert bare lånte navnet for sin enmannsorganisasjon, etter at Lusks komité hadde gått i oppløsning. Men, merkelig nok – uansett om politiet virkelig fortalte dette til Backert i 1889 eller ikke, så stemmer en vesentlig del av historien.

Mannen som ble funnet død i Themsen på årets siste dag i 1888 var Montague John Druitt. Han hadde ligget lenge i vannet, mest trolig en måneds tid. 30. november hadde han blitt avsatt fra sin lærerstilling ved en kostskole på Blackheath, i lommen fant man en togbillett datert 1. desember, og 11. desember fikk broren vite at han ikke var sett på mer enn en uke ved sitt kammers. I tillegg til togbilletter, hadde han to sjekker på 50 og 16 pund, sølvklokke med gullkjede, et par geiteskinnshansker, et hvitt lommetørkle, og fire store steiner i lommene. På kammerset fant broren et notat, hvor Montague hadde skrevet noe sånt som «Siden fredag har jeg følt jeg kom til å bli som mor, og det beste for meg er å dø.»

I likhet med hva vi vet om ofrene for Whitechapel-drapene, så vet vi i dag trolig langt mer om de mistenkte enn det politiet visste i samtiden (med det mulige, men viktige unntaket for opplysninger om de mistenktes bevegelser i Whitechapel under selve drapshøsten). Ripperologene har kunnet rekonstruere Montague John Druitts liv og tilværelse langt ut over det som må ha stått i politiets papirer og arkiver, uten at vi egentlig dermed finner så voldsomt interessante ting om ham. Han hadde en karriere som jurist ved siden av lærerposten. I tillegg var han en fremragende cricketspiller. Hva som kan ha forårsaken hans tragiske endelikt, vet vi lite om. Han ble altså avsatt fra lærerstillingen, og selv om årsaken selvsagt spekuleres i, kan vi godt la det være – det er ingen fakta kjent om dette, ut over at han «hadde kommet i alvorlig trøbbel på skolen», som det står i en samtidig avisnotis. Men det løp også mye psykisk sykdom i familien, og enten det var snakk om genetiske disposisjoner eller victorianske idéer om sjelslivet som slo ned i Montague, så ser det altså ut som om han temmelig akutt fikk et slags sammenbrudd, og tok sitt eget liv.

Men hvordan og hvorfor han kom i politiets søkelys i forbindelse med Whitechapel-mordene er det i dag svært vanskelig å svare på. Vi må spole litt forover. I juni 1889 ble Melville Macnaghten utnevnt til assisterende politimester ved Scotland Yard, og året etter ble han politimester. Han var altså ikke involvert i etterforskningen mens drapene ble begått høsten 1888, men det er ingen grunn til å betvile at han siden ble godt informert om den, og at han ledet den i høyeste grad pågående morderjakten fra han tiltrådte. I 1894 skrev avisen The Sun – den gang som nå et rent kloakkorgan – en artikkelserie hvor de navnga en Thomas Cutbush som Whitechapel-morderen. Mannen med det i denne sammenheng noe uheldige navnet var mentalt forstyrret, og sikkert truende nok – men drev det så vidt vi vet ikke lengre (vurdert ut fra denne sammenhengen!) enn til å stikke to kvinner i baken med en kniv i 1891.

Men påstanden i The Sun vakte såpass mye oppsikt, også i politiske kretser, at politimester Macnaghten gav et tilsvar – men bare som et hemmeligstemplet notat, i dag kjent som «The Macnaghten Memoranda». Det finnes for så vidt i to versjoner: Ett i Scotland Yards arkiver, og en kladd som etter hvert havnet i hans datters forvaring. Det er visse forskjeller, men vi skal ikke bry oss med dem her. Ingen av dokumentene var kjent for publikum før i 1959, og dermed var det heller ingen som kjente navnet Montague John Druitt før dette.

I dette notatet avviser Macnaghten – opplagt med rette – enhver forbindelse mellom Thomas Cutbush og Whitechapel-mordene. I stedet navngir han tre mistenkte, ikke ment som en uttømmende liste, men som tre mer sannsynlige kandidater enn Cutbush. Og det var ingen tvil om hvem av de mistenkte han selv holdt som mest sannsynlig: Montague John Druitt. «Jeg har alltid hatt sterke meninger om ham», skrev Macnaghten, «og jo mer jeg tenker på saken, dess sterkere blir disse meningene. Men sannheten vil aldri bli kjent, og lå sikkert en gang på bunnen av Themsen, hvis mine slutninger er korrekte.»

Tja. Macnaghten gir oss ingen beviser, og egentlig ingen grunn for sin sterke mistanke, ut over dette: «Han var seksuelt sinnsyk, og utfra privat informasjon tviler jeg ikke på at hans egen familie trodde han var morderen». Det er nok lagt ned noen årsverk blant ripperologer for å forsøke å finne hva som helst av holdepunkter ut over dette. Man har, for eksempel, kunnet påvise en akk så fjern forbindelse mellom familiene Druitt og Macnaghten, som kanskje muligens kunne være bakgrunnen for den «private informasjonen» politimesteren satt på. Det kan videre spekuleres i at Druitt hadde enkelte kjennetegn som sammenfaller med vitnebeskrivelsene fra høsten 1888 – han ville jo ha stukket seg ut i Whitechapel, og han ble funnet med gullkjede og geiteskinnshansker, som jo George Hutchinson angivelig observerte på Mary Jane Kellys morder. Men Druitt var heller slank; den litt lubne, stutte mannen som de fleste vitnene i Whitechapel beskriver, kan neppe ha vært Druitt. Og absolutt ingenting er funnet som kan knytte Druitt til Whitechapel. Tvert imot: Den ivrige cricketspilleren Druitt finner man igjen i kamprapporter som viser at han deltok i kamper på steder og tidspunkter som er svært lite forenelige (om enn ikke absolutt frikjennende) med at han skal ha trålet gatelangt i Whitechapel mordnettene. Vi kommer neppe lenger.

En farlig mann

Men Macnaghten navnga altså ytterligere to mistenkte i sine notater. Den ene av dem var Michael Ostrog, «en gal russisk lege, straffedømt, og uten tvil en gal drapsmann. Det ble fortalt at han var ofte ondskapsfull mot kvinner, og bar rundt på kirurgiske kniver og andre instrumenter; bakgrunnen hans var ille, og hvor han befant seg under Whitechapel-mordene har aldri blitt redegjort for. Han er fortsatt i live.»

Igjen har ripperologene gravet fram mye mer kildemateriale enn det politiet ser ut til å ha hatt. Det er lite i arkivene som tyder på at Ostrog var spesielt voldelig, i motsetning til hva Macnaghten hevdet. Han begikk en del vinningskriminalitet, av og til av det aparte slaget, og var opplagt mentalt forstyrret. Høsten 1887 ble han arrestert for å stjele et ølkrus av metall, og ble stemplet som «manisk». Han satt i fengsel til i mars 1888. Police Gazette nevner ham i oktober – midt under drapshøsten – som «en farlig mann», som ikke hadde meldt seg for politiet slik han var pålagt. 18. november – en drøy uke etter drapet på Mary Jane Kelly – ble han arrestert for tyveri i Paris. Igjen er det helt i det blå hvorfor Macnaghten nevnte ham som en av de tre mistenkte.

«Kosminski var den mistenkte»

Men den siste av Macnaghtens tre kandidater er – nok en gang – et slags mysterium inne i mysteriet. Macnaghten skrev i notatet sitt: «Kosminski – en polsk jøde – og innbygger i Whitechapel. Denne mannen ble sinnsyk på grunn av mange års selvbesmittelse. Han næret stort hat til kvinner, særlig den prostituerte klassen, og hadde sterke drapsinstinkter: Han ble tatt bort til et sinnsykeasyl rundt mars 1889. Det var mange omstendigheter rundt denne mannen som gjorde ham til en klar mistenkt.» Og hadde det bare blitt med dette, så kunne vi vel raskt ha satt denne Kosminski i samme bås som Macnaghtens to andre mistenkte. Men det er mer. Mye mer.

Sir Robert Anderson, mannen som ble assisterende politimester ved Scotland Yard høsten 1888, og dermed faktisk ledet morderjakten i Whitechapel, publiserte sine memoarer i 1910. Sir Robert var av den oppfatning at Whitechapel-mordene var «oversensasjonaliserte», og han hadde jo også begynt sin karriere som sjef med å reise på ferie til Sveits midt under mordhøsten. Kanskje hadde han dermed også et visst behov for å forsvare seg, ved å avdramatisere saken som best han kunne. For Anderson eksisterte det i alle fall ingen tvil:

«Man trengte ikke å være en Sherlock Holmes for å skjønne at den kriminelle var en sex-galning av en hissig type; at han bodde i umiddelbar nærhet av mordstedene; og, hvis han da ikke levde helt for seg selv, måtte hans nærmeste ha visst om hva han drev med, men nektet å anmelde ham. Under mitt fravær i utlandet hadde politiet gjennomført en dør-til-dør-aksjon for å lete etter ham, og etterforsket hver eneste mann i området som levde under slike omstendigheter at han kunne komme hjem og kvitte seg med sine blodflekker i hemmelighet. Og konklusjonen vi kom til var at han og hans nærmeste var en viss lavklasse polske jøder; for det er verdt å merke seg at disse folkene fra denne klassen i East End ikke var villige til å overgi en av deres egne til ikke-jødisk justis.

Og resultatet viste at vår diagnose var riktig på hvert eneste punkt. For jeg kan si med én gang at ‘uoppklarte mord’ er sjeldne i London, og ‘Jack-the-Ripper’ forbrytelsene er ikke i den kategorien. Og hvis politiet her hadde slike virkemidler som det franske politiet innehar, så ville morderen ha vært dømt. Scotland Yard kan skryte av at ikke en gang ferskingene vil sladre, og jeg vil ikke få noe godt ut av å bryte disse uskrevne reglene. Så jeg vil bare legge til her at ‘Jack-the-Ripper’-brevet som er oppbevart på Politimuseet er verket til en foretaksom London-journalist.

Med den oppmerksomheten som denne saken vakte, er jeg nesten fristet til å avsløre identiteten til drapsmannen og til pressemannen som skrev brevet som er nevnt ovenfor. Men publikum vil ikke ha noe å tjene på dette, og tradisjonene på min gamle arbeidsplass vil lide. Jeg vil bare legge til at den eneste personen som noen gang så morderen tydelig, ikke nølte et øyeblikk med å identifisere den mistenkte umiddelbart da han ble konfrontert med ham; men han nektet å vitne mot ham.

Ved å si at han var en polsk jøde slår jeg bare fast et faktum. Og mine ord sikter til rasen, ikke religionen. For det vil være vold mot alle religiøse følelser å snakke om religion når det gjelder religionen til den uhyrlige skapningen hvis ytterst unevnelige synder trakk ham ned på et lavere nivå enn et dyr.»

Altså, vi gjentar: Mannen som ledet etterforskningen av Whitechapel-drapene slo 20 år senere fast at morderen ble tatt, at han umiddelbart ble identifisert av et vitne, og at han hadde blitt dømt for drapene dersom London-politiet hadde hatt de samme juridiske virkemidlene som i Frankrike! Og at morderen var en polsk jøde. Og jammen er det ikke enda mer…

Robert Anderson oppgav altså ikke noe navn på denne polakken da han skrev boken i 1910, og Macnaghtens notat ble ikke offentlig kjent før i 1959. Men førstebetjent Donald Swanson, som også var sentral i etterforskningen i 1888, fikk selvsagt et eksemplar av boken til sin gode venn og sjef, Robert Anderson. En av Swansons etterkommere plukket denne boken ned fra hyllen i 1987, et århundre etter drapene. Her kunne han slå fast at Donald Swanson hadde gjort sine egne notater i margen, en eller annen gang før han døde i 1924. Og ved avsnittet vi har gjengitt ovenfor, samt bakerst i boken, skrev Swanson:

«…fordi den mistenkte også var jøde, og fordi bevisene hans [altså vitneforklaringen] ville ha fått den mistenkte dømt, og vitnet ville vært årsaken til at den mistenkte ville blitt hengt, som han ikke ville ha på samvittigheten… Og etter at denne identifikasjonen fant sted, som den mistenkte visste, så skjedde det ingen flere slike mord i London… etter at den mistenkte hadde blitt identifisert på ‘the Seaside Home’ hvor vi med store vanskeligheter hadde sendt ham for å kunne bli identifisert, og han visste at han var gjenkjent. Da den mistenkte dro tilbake til brorens hus i Whitechapel ble han overvåket av politiet (City-politiets kriminalavdeling) dag og natt. Innen kort tid ble han sendt til Stepney Workhouse og så til Colney Hatch-asylet og døde kort tid etterpå – Kosminski var den mistenkte – DSS [Donald Sutherland Swanson].

Wow! Ikke bare bekrefter Donald Swanson sin gamle sjefs historie, og navngir den mistenkte, men bidrar med flere oppklarende detaljer. To av de sentrale drapsetterforskerne mente altså at saken ble oppklart, en tredje nevner den samme mistenkte. Kosminski må være den absolutt mest sannsynlige mistenkte hvis vi ser saken fra politiets perspektiv.

Men – det er en rekke merkelige omstendigheter som gjør at mange ripperologer aldri helt har slukt denne slutten på tidenes mordgåte. Og vi kan jo begynne med politiet selv: Dersom Anderson og Swansons historie var riktig, hvorfor mente da Macnaghten likevel at Montague John Druitt var en sterkere kandidat? Det må også tillegges vekt at politimannen som virkelig la ned den største innsatsen i 1888 – inspektør Frederick Abberline – helt avviste alle påstander om at morderen noen gang ble avslørt. Selv så han ut til å bli mest opphengt i giftmorderen George Chapman (aka Severin Klosowski), som ble henrettet i 1903 etter å ha drept i tur og orden sine tre ektefeller med arsenikk. Chapmans opphold i Whitechapel sammenfaller i stor grad med drapene i 1888, og man skal jo også bite seg merke i at han beviselig var en seriemorder – noe vi vel knapt kan si om noen andre «seriøse» Ripper-mistenkte. Men spranget fra å kvele og sprette opp tilfeldige prostituerte med kniv til å sakte forgifte ektefellene er unektelig svært stort. Chapman var dessuten i begynnelsen av 20-årene i 1888 – ingen vitner beskrev morderen så ung. Hva som fikk Abberline til å tro så sterkt at Chapman også hadde stått bak Whitechapel-mordene, er ikke godt å si.

Men tilbake til Andersons og Swansons mann: Kosminski. For det er flere problemer med hans kandidatur enn at sentrale politimenn ikke synes å anerkjenne det. Først og fremst: Hvem var han egentlig? Spørsmålet har opptatt ripperologene fra den dagen i 1987 da Swansons notater i margen på Andersons bok ble kjent. For man har selvsagt pløyd gjennom pasientregistre, folketellinger og alle tenkelige andre kilder for å forsøke å identifisere hvem denne Kosminski var. Det nærmeste man ser ut til å komme, er en Aron Kosminski. Han var en polsk jøde, som hadde livnæret seg som frisør, men som i alle fall fra 1885 av var psykisk syk. Dette later til å ha vært hallusinasjoner og stemmer i hodet, som blant annet befalte ham å aldri vaske seg, og bare spise mat han fant i rennesteinen. Årsaken til sykdommen ble angitt til å være «selvbesmittelse». I juli 1890 ble han ført til Mile End Old Town Workhouse på grunn av oppførselen, men ble sluppet ut tre dager senere. I februar 1891 ble han igjen ført dit, etter å ha truet en kvinne (muligens søsteren) med kniv, og noen dager senere til Colin Hatch-asylet. Her ble han noen år, før han i 1894 ble ført til Leavesden-asylet. Her døde han i 1919.

Det synes jo temmelig sannsynlig at dette er samme mann som Macnaghten, Anderson og Swanson skrev om: Navnet, sykdommen og dens årsak, Colin Hatch-asylet, bosted i Whitechapel, noenlunde samme tidsangivelse for begivenhetene – alt dette stemmer. Men nok en gang kan man sette seg på andre siden av bordet – her er det mye muffens! I likhet med Abberlines kandidat Chapman, er alderen et problem: Aron Kosminski var bare 23 år gammel høsten 1888, mens de fleste Whitechapel-vitnene oppgav en alder fra omkring 35 og oppover. Bortsett fra opplysningen om at han hadde truet (det som trolig var) søsteren sin med kniv, hadde han ingen historie med voldelige tendenser – tvert i mot, i papirene fra asylene er han oppgitt som harmløs overfor andre enn seg selv. Bortsett fra Colin Hatch-asylet, nevner Swanson andre institusjoner enn de han faktisk ble innlagt ved. Og tror vi at denne uvaskede og utmagrede skikkelsen, som spiste brød fra rennesteinen, kan ha vært den mannen vi får beskrevet av vitnene i saken – som den velkledde mannen som ble sett sammen med Mary Jane Kelly? Hvis denne stakkaren i det hele tatt var i stand til å ta kontakt med prostituerte? Swanson skrev at mannen døde kort tid etter at han ble ført til Colin Hatch – men tvert imot var Aron Kosminski fortsatt i live da Anderson skrev sine memoarer, og kanskje også da Swanson skrev sine anmerkninger i margen: Aron Kosminski døde jo i 1919.

Og så var det dette vitnet som skal ha identifisert ham umiddelbart, og med stor sikkerhet: Hvem var dette? Vi har to spor. Swanson oppgir at politimennene som overvåket den mistenkte etter identifikasjonen, mens han bodde hos broren, var fra City-politiet – ikke fra Scotland Yard, selv om boligen var i Whitechapel. Det eneste av Whitechapel-drapene som ble begått innen City-politiets juridiksjon var mordet på Cathrine Eddowes på Mitre Square, den mulige dobbeltdrapsnatten 30. september 1888. Det må trolig bety at denne viktige vitneobservasjonen ble gjort i forbindelse med dette drapet. Og da er det ikke så mange vitner å velge mellom: Det må nesten ha vært Joseph Lavende, som så det han mente var Cathrine Eddowes sammen med en mann, ca. ti minutter før hun ble funnet død. Og vi vet at politiet brukte nettopp Joseph Lavende flere ganger når de ønsket å konfrontere mistenkte i saken – de må altså ha festet stor lit til hans forklaring. Like før Aron Kosminski ble lagt inn for første gang sommeren 1890, hadde Lavende blitt brukt i en annen konfrontasjon. Men, så er det jo bare det, at Joseph Lavendes observasjoner ikke var så gode, nøyaktige og detaljerte at han nødvendigvis var bedre i stand til å identifisere morderen enn de andre vitnene vi har hørt. Det innrømmet han også selv – han mente i 1888 at han ikke ville være i stand til å kjenne igjen morderen, og identifikasjonen av Kosminski skjedde to år senere! Joseph Lavende var vel neppe «den eneste personen som noen gang så morderen tydelig».

Men samtidig – vi beveger oss litt rundt til en annen side av bordet igjen – det er verdt å minne om Hutchinson, det litt mystiske vitnet som gav den svært detaljerte beskrivelsen av Mary Jane Kellys antatte morder. Han var neppe det vitnet som identifiserte Kosminski – men Hutchinson var ikke kjent for verken politiet eller publikum ved likskueforklaringene etter drapet på Kelly, men troppet selv opp på politistasjonen noen dager etterpå. Han finnes ikke i politiets arkiver, men fristelsen ble for stor, og han gikk til avisene med sin historie – ellers ville vi trolig ikke ha visst om ham i det hele tatt. Poenget er: Vi vet at politiet – i alle fall ettersom saken eskalerte – ønsket å holde vitnene hemmelige, av frykt for at morderen skulle endre utseende eller modus. Kan det være at Andersons stjernevitne nettopp var et slikt vitne som politiet faktisk klarte å holde hemmelig, og som aldri solgte sin historie til avisene?

Disse tre – Druitt, Ostrog og Kosminski – utgjør de viktigste «samtidige mistenkte», i tillegg til den amerikanske kvakksalveren Francis Tumblety, og for så vidt «Læderskjørtet» – John Pizer. De to sistnevnte har vi møtt i tidligere episoder. De var alle i politiets søkelys høsten 1888, eller kort tid etterpå. Nå finnes det jo også en lang rekke såkalte «moderne mistenkte», altså kandidater som ripperologene har lansert – og stadig lanserer – uten at de synes å ha vært på notatblokken til våre politivenner fra Scotland Yard. Noen av disse har for så vidt også vært nevnt i tidligere episoder, og vi skal ikke her bruke tid på dem – da blir denne bloggserien aldri ferdig. Bortsett fra én. Han er nesten ikke å regne som «moderne» en gang, ettersom han ble «avslørt» som Jack the Ripper allerede på 1920-tallet. Og han var norsk. Neste episode må selvsagt tilegnes ham.