«Every head of police knows that Jack the Ripper died in Morris Plains Lunatic Asylum in 1902.»
Slik begynner en anonym beretning i Empire News i oktober 1923. Det er en av de mest gåtefulle – og frustrerende – av alle påstander som noensinne har vært framsatt om Whitechapel-morderens identitet. Han er en av de svært få «kandidatene» som ble lansert i løpet av den lange perioden mellom 1890 og den moderne ripperologiens fødsel på slutten av 1950-årene. Det er en mengde detaljer i historien som virker plausible – attpåtil en del opplysninger som synes å stemme forbløffende bra med forhold som ikke var kjent for allmenheten i 1923 (jamfør forrige episode). Og så er det dette, da: For oss hefter det en ekstra fascinasjon ved historien. Mannen som angivelig døde på Morris Plains-asylet i New Jersey, USA i 1902 – var fra Arendal.
Morris Plains, eller Greystone Park Psychiatric Hospital i New Jersey, var en gang i tiden USAs største bygningskompleks. Det ble bygget som, og fungerte tidvis også som, en av verdens ledende psykiatriske institusjoner med hensyn til nye idéer for pleie og behandling, men led nesten alltid av et pasienttall langt over det anlegget var bygget for – selv etter flere utvidelser. Det var over 7700 pasienter her på det meste, et nesten absurd antall, i et anlegg som opprinnelig ble bygget for om lag 350 mennesker. I moderne tid ble komplekset stående tomt og til nedfalls, og resulterte i at Greystone Park fikk en utpreget kultstatus blant fotografer og andre med sans for forlatte steder og forfallsestetikk (just google it!). Skrekkfilmen Greystone Park ble selvsagt spillt inn her. Til tross for store protester ble anlegget revet for få år siden. Tok gravemaskinene med seg en norsk seriemorders siste hemmeligheter?
Nå har jeg ikke tenkt i fullt alvor å lansere en sørIending som den virkelige Jack the Ripper. Sannsynligheten for at han var drapsmannen er, må det sies, usannsynlig liten. Det er til og med (eller kanskje først og fremst?) et kjempestort spørsmålstegn ved om mannen har eksistert i det hele tatt. Men i en bloggserie om Whitechapel-drapene sett fra Norge er det vel rimelig å bruke en episode på den eneste norske «mistenkte» i saken, selv om denne avisartikkelen fra 1923 så vidt jeg kjenner til aldri fikk noen oppmerksomhet her i landet.
Som nevnt i de innledende episodene i denne serien, var Whitechapel i 1888 også hovedbasen for horder av skandinaviske sjøfolk som kom til London. Det er heller ingen spesielt kontroversiell teori at morderen var en sjømann. Det heftet en sterk mistanke ved blant annet kvegbåtene som la til ved bryggene langs Themsen på bestemte tidspunkter – dronning Victoria var svært opptatt av denne muligeten. Det er vitnebeskrivelser av den antatte drapsmannen som nevner både en sjømannslue og en «lerretspakke» som var typisk for sjømenn, og videre kunne et slikt yrke forklare hvorfor drapene plutselig holdt opp – morderen fikk hyre et annet sted. Enkelte ripperologer har viet livet til studiet av skipsanløp og mannskapslister, for å forsøke å finne en sammenheng med datoene for Whitechapel-drapene. Vitnene beskrev også morderen som «utlending». Undertegnede vil nok likevel helle til å mene at den virkelige drapsmannen må ha hatt inngående lokalkjennskap, og et tilholdssted sentralt i Whitechapel. Men i avisartikkelen fra 1923 finner vi i alle fall god grunn til å leke litt med tanken på at Jack the Ripper en gang gikk om bord på en skute som lå fortøyd i Pollen, og satte kurs for London.
Vår mann dukker altså opp i Empire News 23. oktober 1923, 35 år etter at drapene i Whitechapel opphørte. Bakgrunnen for artikkelen var en annen, ny mistenkt som ble lansert tidligere samme uke: I boken Things I know av William Le Queux, hevdet forfatteren å sitere et manuskript av selveste Rasputin – den russiske mystikeren – hvor sistnevnte skrev at Jack the Ripper var en gal russisk kirurg, Alexander Pedachenko, som ble sendt til London av det russiske hemmelige politiet for å latterliggjøre Scotland Yard. Det er (også) i aller høyeste grad uvisst hvorvidt denne Pedachenko virkelig har eksistert, eller om han har en slags fjern inspirasjon i den andre russiske doktoren vi møtte i forrige episode – Michael Ostrog. Noe slikt manuskript fra Rasputin har heller ikke dukket opp siden. Men det er i alle fall klart at Empire News ikke festet noe lit til historien om Pedachenko. I stedet trykket de en anonym beretning, skrevet eller fortalt av en «(…) Empire News student of criminology»:
Alle politisjefer vet at Jack the Ripper døde på Morris Plains sinnsykeasyl i 1902.
Han ble sendt dit fra Jersey City i 1899, og var for en tid sysselsatt på den interne sykeavdelingen ved institusjonen. Han var ikke en av de «permanente»; han hadde anfall av galskap, og jeg, som kjente ham som pasient, informerte myndighetene i Mulberry Street [New York-politiets berømte hovedkvarter i Mulberry-street 300] angående pasientens identitet.
Han var ikke ettersøkt i USA, så etterforsker-avdelingen i New York foretok seg ingenting. Et brev med faktaopplysningene i saken ble sendt til Scotland Yard, men ettersom man ikke hørte noe om dette siden, fikk saken dø hen.
Mannen var ikke russisk. Han var fra Norge og hadde ingen kunnskaper om kirurgi. Han var bare en enkel sjømann som led av en forferdelig sykdom som ikke kunne kureres.
I løpet av de tre siste månedene før han døde, kom det to kvinner for å se ham. Pasienten kjente den ene av dem som Olga Storsjan, og den andre – som sa hun var søsteren hans – oppgav navnet sitt som Helen Fogelma.
Som Fogelma ble pasienten skrevet inn i våre bøker. Han var utsatt for anfall av forferdelig depresjon, og før han døde ble han en angstfylt reddhare.
Han hadde all den skrudde overtroen fra sin rase, og ved en anledning hørte jeg ham skrike ut i natten, og påkalle Gud om å vise hans sjel nåde.
Men i løpet av avbruddene, mens hjernen hans virket, mumlet han om scener og hendelser som knyttet ham helt klart til de forferdelige forbrytelsene i 1888.
Jeg nevnte disse mumlede kjennsgjerningene for søsteren hans, som da begynte å frykte for hans liv, men jeg forsikret henne om at ettersom han nå var erklært sinnsyk, så kunne han ikke idømmes dødsstraff. Da fortalte hun meg at han hadde gjort noen forferdelige ting i London.
Hun viste meg utklipp fra New York-pressen og fra London-avisene. Disse hadde hun funnet i kofferten til broren, som hadde bodd hos henne i 324, East 39th Street, etter at han hadde kommet til New York.
Mange av formuleringene var understreket, og sarkastiske notater i margen gav innsikt i hvordan en gal manns hjerne fungerer.
Søsteren hans fortalte meg at i hjembyen Arendal var han kjent som en skikkelig og ordentlig ungdom. Hans store lidenskap var sjøen, og han kom til London uten noen plan om å bli der.
Men for et år eller så, mistet hun kontakten med broren, og hørte ikke mer fra ham før 1898 da han kom til henne og den andre piken, som begge hadde kommet til New York for å finne arbeid.
Da han kom til leiligheten deres på adressen nevnt ovenfor, kjente jentene ham ikke igjen. Han var tæret og så ut som et skjelett, og kledd i filler. De hadde ham der i noen måneder, og under all den tiden han kunne avse, leste han om og om igjen utklippene om bukspretterens forbrytelser.
Olga Storsjan var gamlekjæresten til dette vraket av en mann, og kort tid etter at han kom til leiligheten deres bestemte hun seg for å forlate den. Hun dro til Jersey City, men han fulgte etter henne, og det var etter hennes henstilling til politiet at han ble arrestert og bragt til asylet.
Før han døde, ba han om at pastor J. Miosen ved den nestorianske kirken i New York skulle komme. Den døende mannen fortalte ham nok til å settes i forbindelse med forbrytelsene som ble begått i London.
Tre brev som ble funnet i blikk-kofferten hans ble kopiert, og ett av disse var et svarbrev til en Carol Mackonvitch. I dette nevner han at det var svært prekært at han måtte forlate England, og det synes som om pengene til dette ble forsynt av mannen Carol.
Historien er jo unektelig svært interessant. Fortellingen er detaljert, med person- og stedsnavn. Den har elementer som ikke er vesentlige for innholdet, og som ikke «leder noe sted hen» – som det siste avsnittet om denne Carol Mackonvitch. Ville dette være et naturlig poeng å ta med dersom historien var rent oppspinn? Videre må man kunne si at inntrykket vi får av Fogelma i høy grad er forenelig med hva vi måtte ha lov å forvente av en seriedrapsmann. En nordmann fra den viktige sjøfartsbyen Arendal, som etter et opphold i London finner sin utvandrede søster i New York, er også helt plausibelt. At han døde på et asyl i 1902 er dessuten i tråd med hva etterforskerne i saken senere hevdet – selv om dette altså skjedde i Amerika, og ikke i England.
Dessverre er artikkelen i Empire News den eneste kilden vi overhode har til både den mistenkte og de fire andre navngitte personene i teksten – tre av dem formodentlig «norske». Ingen har til nå klart å finne en historisk person bak noen av disse navnene, og heller ingen med navnet Fogelma – eller noe som i det hele tatt ligner – blant pasientene på Morris Plains-asylet. Det er noe påfallende at ingen av dem lar seg verifisere, og innsenderen eller kilden til avisoppslaget – «kriminologi-studenten» – er heller ikke oppgitt ved navn. Nå har vi riktignok haugevis av eksempler på at norske navn ble endret, omskrevet, forandret eller misforstått på den andre siden av Atlanteren, men her er det altså ingen som har klart å gjenfinne noen av dem. Og det er fristende å si at det blir et lettere «Fargo»-preg over navnene: De framstår som navn en amerikaner vil komme opp med hvis han vil finne på navn som høres norske ut. «Fogelma» er jo et underlig navn, og det er vanskelig å utlede noe faktisk, eksisterende navn ut av det, verken slektsnavn eller stedsnavn. Det skal tydeligvis være et etternavn, ettersom søsteren Helen også het det. I folketellingene for Arendal i 1865, 1875 og 1885 finnes ingen Helen eller Helene som kunne knyttes til noe Fogelma-lignende sted eller navn. Ungdomskjæresten Olga Storsjan ville vel ha het «Storsjø(en)» i gamlelandet? Men heller ikke her finnes noen Olga i folketellingene som vi kan knytte til noen Storsjø eller lignende. Pastoren J. Miosen oppgis ikke spesifikt å være norsk, men er som de tre andre litt påfallende: «Mjøsen», i samme historie som «Storsjøen»? Denne pastoren er i alle tilfeller ikke gjenfunnet eller identifisert, selv om mange har forsøkt. Det er ikke en gang funnet noen «nestoriansk» kirke eller menighet i New York på dette tidspunktet. Carol Mackonwitch er åpenbart verken et norsk navn, eller ment å skulle forestille det – noe som i og for seg på et vis styrker historiens troverdighet, men er heller ikke blitt identifisert. Adressen som er oppgitt i artikkelen, 324, East 39th-street, synes ikke å ha vært en boligadresse, men et varelager.
Så vi står tilbake med en eneste, anonym kilde fra 1920-årene som påstår at Jack the Ripper var en sjømann fra Arendal. Det er ikke mye å klamre seg fast i. Foruten de få vitneforklaringene som beskriver sjømannslue og den spesielle pakken av «amerikansk lerret» som var vanlig blant sjømenn, er det heller ikke særlig flere omstendigheter som kan støtte en slik påstand. Tom Divall, en politietterforsker hos Scotland Yard – men som ikke var direkte involvert i etterforskningen i Whitechapel – skrev i en bok i 1929 at Melville Macnaghten hadde mottatt informasjon som tilsa at drapsmannen var reist til Amerika, og var død der. Dette kunne jo være brevet som vår kriminologi-student hadde sendt, men dette kan like gjerne ha vært Tumblety – eller noen helt andre (Begg, Fido og Skinner, The Complete Jack the Ripper A-Z, 2015, se Divall).
I episode 13, Morderens Bevægelser, så vi på de mange arrestasjonene som ble foretatt i dagene etter «The Double Event» – drapene på Stride og Eddowes – og her fant vi jo faktisk en mulig skandinav, som attpåtil etter eget utsagn var på vei til New York: Klokken halv ti om kvelden kom en beruset mann ut fra et skjenkested, med en skare opprørte kvinner etter seg. De ropte at han var Whitechapel-morderen, og han skulle ha truet en av dem med å «sprette henne opp». En gutt fra Cable Street oppga til politiet at han visste hvor mannen bodde, og hadde sett ham snike seg inn hjemme tidlig om morgenen etter drapene, og hadde skiftet klær. Mannen ble tatt med til arresten av overkonstabel Adams. Han nektet å oppgi personalia, men påstod at han var «skandinav», og hadde tenkt å ta båten til New York. Politiet later imidlertid til å ha ment at mannen måtte være amerikaner, da han snakket med amerikansk aksent, og hadde et «utpreget amerikansk utseende»: Høy, sterk, og med sort skjegg. Vi vet ikke hva han ellers har fortalt politiet, eller hva de mente om hans kandidatur som Whitechapel-morderen.
Det er nok til slutt også et poeng å se litt på hvilken kontekst Fogelma-historien sprang ut av. Den dukket opp i 1923, knappe 35 år etter mordene. Det utgjør en generasjon. Stort sett alle de sentrale etterforskerne fra 1888 og årene like etter, var borte, eller var inne i sine siste år i 1923. Sir Robert Anderson døde i 1918. James Monro døde i 1920. Sir Melville Macnaghten døde i 1921. Donald Swanson levde til året etter, og døde i 1924. Sir Charles Warren var fortsatt i live, men var 82 år gammel. Han døde i 1927. Frederik Abberline var også i live (til 1929), men var 80 år og pensjonist i Bournemouth. Bare Walter Dew var fortsatt oppegående – han døde i 1947. Som vi har sett i forrige episode, etterlot disse mennene seg både intervjuer, memoarer, brev og andre nedtegnelser som gir oss uhyre interessante opplysninger om navngitte mistenkte fra 1888 (selv om ikke alt skulle komme for dagen før i moderne tid). Flere av dem slo jo til og med fast at saken ble løst, og at navnet på Whitechapel-morderen var kjent. Derfor kan det kanskje hevdes at kriminalgåten Jack the Ripper ikke eksisterte på samme måte som den skulle komme til å gjøre senere. Disse gamle Scotland Yard-heltene hadde et slags hegemoni, hvor motstridende syn – i den grad slike fantes – raskt ville blitt avvist: «Vi var der – dette har ingen andre nok greie på!» Men ved dette generasjonsskiftet på begynnelsen av 1920-tallet begynte skepsisen mot de store navnene fra Scotland Yard å øke, og historien om Jack the Ripper ble på nytt lansert som mysterium (Hainsworth). Det er altså nettopp i dette generasjonsskiftet at Fogelma dukker opp. Men før noen klarer å finne en sørlending i arkivene etter Morris Plains, kommer vi vel ikke nærmere en norsk Jack the Ripper enn dette.
Neste episode blir den siste!
Jack Bugsprætter 