Exit Whitechapel

Denne bloggserien om Whitechapel-mordene ble opprinnelig skrevet høsten 2017, og litt utover våren 2018 – men jeg kom vel kanskje i skade for å love en siste episode som aldri ble publisert – så her er den, som en slags coronapåskekrim, den merkelige våren 2020. Men enten du fulgte med fram til 2018 eller ikke, så kan det kanskje være lurt å begynne på begynnelsen, før du leser videre i denne episoden?

Men, altså – du verden, for noen hektiske år det har vært i Ripper-kretser siden sist! Ikke rart jeg aldri rakk å skrive ferdig denne episoden. Også i den norske dagspressen har Whitechapel-stoff stjålet overskrifter. I 2018 kom nok en bok om den svært kontroversielle Maybrick-dagboken – en angivelig victoriansk dagbok hvor bomullshandleren James Maybrick tilstår drapene i Whitechapel i 1888. I 2019 fikk vi den nesten like kontroversielle boken om The Five av Hallie Rubenhold, nye avisoppslag om DNA-analyser av et sjal fra et av åstedene, og noe senere kom BBCs nye timelange dokumentar om morderen. Sistnevnte trenger ikke så mye omtale – en interessant, men genremessig noe utdatert true crime, hvor kriminalteknikere og kriminologer viser fram det siste i fancy-smancy teknologi, metode og presentasjonsverktøy, og trekker skråsikre slutninger på bemerkelsesverdig tynt grunnlag. Det er Aron Kosminski som blir utpekt som den virkelige Jack the Ripper – for så vidt ikke et hårreisende dumt valg, men dokumentaren har mange faktafeil, og ikke minst utelatelser. Les heller om Kosminski i Episode 20 – De mistenkte.

Stakkars Kosminski spiller også hovedrollen i den nye farsen om sjalet fra Mitre Square. For noen år siden (2014) dukket Russel Edwards opp med en bok, hvor han (tradisjonen tro) slo fast at Jack the Rippers identitet endelig var avslørt. Og han kunne bevise det ved hjelp av DNA-analyser – intet mindre. Han hadde nemlig fått kloa i et sjal som ble funnet ved Cathrine Eddowes, der hun møtte sin skjebne på Mitre Square som offer nr. 2 fra «The double event», og på dette sjalet fant hans kompanjong – Jari Louhelainen fra Liverpool John Moores University – DNA fra både Cathrine og morderen: Aron Kosminski. Politimannen Amos Simpson skulle ha plukket opp sjalet fra åstedet på Mitre Square mordnatten, og siden gikk det i arv i hans familie, til Russel Edwards kom på banen og kjøpte det på en auksjon. «DNA-bevis» har blitt nærmest et trylleformular i kriminaljournalistikken (og i urovekkende grad også i rettssalene), og trumfer det meste av andre bevis og motbevis – det skulle derfor gå lang tid før det ble mulig å nå igjennom med kritiske blikk på Edwards og Louhelainens påstander, som gikk sin seiersgang i avisene verden over i 2014. For det første: Ikke noe sted i de inngående rapportene om mordet på Cathrine Eddowes nevnes det at hun skal ha hatt et sjal, eller at et slikt plagg ble funnet på mordstedet. Hele påkledningen er gjort rede for i detalj i politirapportene, men ikke noe sjal. Nå mener Edwards riktignok at sjalet slett ikke tilhørte Cathrine Eddowes selv, men var morderens(!), uten at det gjør det noe lettere å forstå hvorfor det aldri ble registrert på åstedet. Politimannen Amos Simpson arbeidet for The Metropolitan Police, men Cathrine Eddowes ble funnet innenfor City-politiets område. Simpson hadde altså ingenting der å gjøre – hans patrulje lå i et område langt unna. Han er ikke nevnt blant politifolkene på stedet i rapportene. Det høres temmelig usannsynlig ut at en politimann fra et annet distrikt skulle snoke rundt på mordstedet midt på natten og plukke med seg et funn som han måtte skjønne hadde relevans i saken: Det var fullt av blod – i alle fall ifølge Edwards og Louhelainen. Det bevarte «sjalet», som består av flere sammensydde deler, har en svært usikker datering, muligens så sent som Edvardiansk tid (1901-1910). Selv om det ikke er umulig at Aron Kosminski var den «Kosminski» som etterforskerne Anderson og Swanson bare nevner med etternavn, så er det ingen bred enighet om dette blant de som kjenner saken best. Blant annet er det et problem at Aron Kosminski bare var 23 år gammel da mordene skjedde – det stemmer i alle fall ikke med vitnebeskrivelsene, som angir drapsmannen som en god del eldre. Edwards og Louhelainen har heller ikke offentliggjort hvem i Kosminskis slekt som nå har avgitt DNA-materiale til sammenligning med materialet som er avsatt på sjalet (ifølge Edwards er det sædflekker, men det er det ingen sikre indikasjoner på). Men alle slike innvendinger blekner jo når de to kunne slå fast at moderne DNA-undersøkelser «uomtvistelig» beviser at både Cathrine Eddowes og Aron Kosminski har vært i kontakt med dette tøystykket, og etterlot seg henholdsvis blod og sæd.

Så viste det seg også etter hvert at Edwards og Louhelainen hadde tabbet seg ut. Det de hadde tolket som en svært sjelden mitokondriell DNA-sekvens, som både ble funnet på sjalet og i prøvene fra en nålevende slektning av Cathrine Eddowes, er i virkeligheten identisk hos 99 % av alle mennesker med europeisk avstamning. Hva som egentlig var ment å skulle gi den sikre linken til Kosminski er mer usikkert, men en påstand om at en sekvens fra «sædflekken» var typisk for polsk/russiske jøder, ble også nokså raskt avkreftet – snarere det motsatte er tilfelle.

En hovedinnvending mot Edwards og Louhelainen har hele tiden vært at sistnevnte aldri har publisert DNA-funnene i noe fagfellevurdert tidsskrift. Det er det han nå har gjort, og som er bakgrunnen for at historien tok en ny runde i avisene for litt siden. Det er imidlertid ikke særlig mye nytt å hente her – de samme temmelig alvorlige ankepunktene fra sist er like gyldige nå.

Vi skal jo i denne sammenhengen også nevne den amerikanske krimforfatteren Patricia Cornwell, som i 2017 utga enda en bok som helt sikkert(!) gir de endelige bevisene for at Jack the Ripper var kunstneren Walter Sickert, komplett med DNA-analyser. Her er logikken kanskje enda rarere: DNA-materialet er hentet fra noen av brevene som ble sendt inn til politiet fra «Jack the Ripper». Som vi vet, er det svært få som tror at det virkelig var drapsmannen som skrev disse brevene, og det er heller ingen fagfellevurdert publikasjon av noen DNA-analyse som ligger til grunn for Cornwells bok.

Men enda mer oppstyr ble det rundt den såkalte «Jack the Rippers dagbok», som også fikk sine runder i media – til og med i Norge – for en tid tilbake. Boken, og dermed «mistanken» mot den velstående bomullshandleren James Maybrick i Liverpool, har vært kjent i 25 år. Dokumentet dukket opp under svært uklare og rotete omstendigheter i Liverpool i 1992, og framstår som en slags «dagbok» skrevet av Maybrick. Han var, inntil «dagboken» dukket opp, mest kjent for å være et drapsoffer i en mye omtalt sak fra 1889 – et giftdrap som hans kone, Florence, trolig urettmessig ble dømt for, året etter Whitechapel-drapene. I «dagboken» tilstår han å ha drept fem prostituerte i London, i tillegg til to prostituerte kvinner i Manchester. Drapene var hevn for den 20 år yngre Florences utroskap. Han undertegner til slutt med «Jack the Ripper». Case closed? Neppe. Historien om Maybrick-dagboken er en egen – og lang – historie, med utallige merkelige detaljer som ikke akkurat støtter opp under påstanden om dokumentets ekthet. De fleste som har studert boken og innholdet i den har konkludert med at den er et falsum – en «hoax». Det foreligger til og med en tilståelse fra en av eierne av boken om at han stod bak forfalskningen – en tilståelse som han riktignok senere trakk tilbake. Håndskriften er ulik den man finner i dokumenter som beviselig er skrevet av Maybrick. Går man selve innholdet etter i sømmene, vil man ikke finne en eneste opplysning som ikke er allment kjent – Melvin Harris har f.eks. vist hvordan alle opplysninger synes å stamme fra bare to eller kanskje tre bøker om Whitechapel-drapene og Maybrick-saken. Det samme har William Beadle. Det virker klart at forfatteren har røpet seg ved å skrive om skjenkestedet «The Poste House» i Liverpool, et navn som tidligst har vært brukt om stedet i 2. halvdel av 1900-tallet. Det henspiller på det nærliggende hovedpostkontoret – som for øvrig ikke ble bygget før i 1899. Det er en del ord og uttrykk i «dagboken» som ingen har klart å påvise i litteratur fra Victoriatiden, men som derimot ble vanlige i det engelske språket på 1980-og -90-tallet: «One off» (brukt om «engangstilfelle»), «spreads mayham» (lage kaos) og «top myself» (ta sitt eget liv). Det finnes heller ikke andre spor eller opplysninger som på noen måte kan knytte Maybrick til drapene, eller til London høsten 1888. Selve «dagboken» er skrevet i det som opprinnelig har vært et fotoalbum, hvor de første sidene er skåret ut. Det kanskje mest avslørende er likevel et par opplysninger i «dagboken» som strider mot hva som har blitt kjent etter at den ble oppdaget i 1992 (Beadle). I det ene tilfellet gjelder det to mynter som dagbokforfatteren hevder han plasserte ved den myrdede Cathrine Eddowes føtter. Disse har versert i Ripper-litteraturen i alle år – men Philip Sugden har siden vist at disse bare er en myte. Det lå aldri noen slike mynter ved Cathrines føtter. For øvrig vet dagbokforfatteren forbausende mange detaljer om hva Cathrine hadde med seg da hun ble myrdet, til og med innholdet i små esker og bokser hun bar på seg. En sigaretteske og tre slike bokser (en tom, en med sukker og en med te) blir omtalt av dagbokforfatteren. Disse ble funnet i Cathrine Eddowes lommer. Så – vi skal altså tro at James Maybrick myrdet henne, skamferte liket, og deretter gikk i gang med å tømme lommene hennes, undersøke innholdet i dem, for deretter å legge eskene pent tilbake i lommene – alt dette i løpet av ti minutter i omtrent stummende mørket på Mitre Square?

I det andre tilfellet gjelder det mordet på Mary Kelly inne på hennes rom i Miller’s Court. En grotesk detalj er dagbokforfatterens opplysning om at Mary Kellys amputerte bryster ble lagt på nattbordet, slik mange kilder om Whitechapel-drapene sier. Men først etter at «dagboken» ble kjent i 1992 har dr. Bonds rapport fra åstedet blitt publisert i sin helhet. Her kommer det fram at ett bryst lå under hodet hennes, det andre ved føttene hennes.

James Maybrick er en svært usannsynlig Ripper-kandidat. Han var 50 år gammel i 1888 – én ting er at ingen vitner beskriver en så gammel mann, men kanskje vel så viktig er at ingen kjente seriemordere har innledet en aktiv “karriere” i så høy alder. Avvikende tilbøyeligheter tvinger seg fram lenge før. «Motivet» som skisseres i dagboken er heller ikke i tråd med profilen til en seriedrapsmann – sjalusi fører ikke til at menn går ut og dreper sju andre kvinner. Dessuten ser Florence Maybricks affære ut til å ha foregått nærmere jul 1888 – så langt kan ingen dokumentere at hun skulle ha hatt en elsker da mordene i Whitechapel startet tidligere på høsten. Men siste ord er nok dessverre ikke sagt om James Maybrick som Jack the Ripper.

Den siste boken det har vært støy rundt i Ripper-kretser, er Hallie Rubenholds The Five, som kort sagt handler om de fem «kanoniske» ofrene – og ikke om morderen. Kontroversen dreier seg dels om innholdet – hvor Rubenhold påstår at enkelte av ofrene ikke var prostituerte likevel, slik det til all tid har vært hevdet. Men for en stor del dreier bråket seg om måten hun har markedsført boken på, med svært konfronterende uttalelser om Ripperologi-miljøet – ikke minst i sammenheng med Ripperologenes kritikk mot prosjektet. Diskusjonen er interessant på et sosiologisk nivå, men bringer ikke saken videre. Så la oss nå heller vende tilbake til avslutningen av denne serien.

Det er dessverre slik at de fleste seriøse bøker, blogger og podcaster om Whitechapel-drapene slutter som et antiklimaks. Det er ikke bare den siste, men ganske mange flere brikker som mangler i dette berømte puslespillet. Det kommer aldri noen genial løsning på mysteriet i siste kapittel – unntatt i den mer sensasjonspregede delen av ripperologien, hvor kunstnere, prinser og frimurere skråsikkert blir dømt skyldig. Til gjengjeld ligger vel mye av fascinasjonen for Jack the Ripper nettopp i at seriemorderen forsvant ut fra Miller’s Court i grålysningen den 9. november 1888, for alltid.

I norske aviser utover på 1890- og 1900-tallet kan man se noen spredte tilløp til interesse for saken, gjengivelser av utenlandske avisoppslag, gjerne med en ny mistenkt i fokus. Det er for eksempel svært interessant at de norske avisene høsten 1893 var opptatt av den nederlandske kvinnemorderen Hendrick de Jong. Han var tatt med kirurgiske instrumenter, litteratur om kvinnelig anatomi og dertil hørende kirurgi, og hadde beviselig oppholdt seg i London høsten 1888. Fotografier av ham skal ha blitt forevist de prostituerte i Whitechapel, og flere kjente ham igjen som en notorisk kunde. Hendrick de Jong er likevel nesten helt ukjent i den omfattende Ripper-litteraturen, trolig fordi de engelskspråklige avisene i samtiden ikke brydde seg særlig mye om ham – men vinteren 2018 dukket han opp i avisene som en ny Ripper-mistenkt i England, etter at en nederlandsk ripperolog fant ham i de gamle avisreportasjene. Han er ikke den mest usannsynlige kandidaten, men drapene vi vet at han faktisk begikk var forsikrings- og arverelaterte drap på sine to ektefeller, og deretter to drap mange år etter avisoppslagene i 1893. Etter disse drapene stakk han til Amerika, og ble aldri sett igjen. Det er – nok en gang – ikke mye konkret å henge Ripper-mistanken på.

Så – hvem var Jack the Ripper?

Et hovedpoeng gjennom denne serien har egentlig vært å vise at Jack the Ripper er en annen – eller noe annet – enn Whitechapel-morderen. «Jack the Ripper» er en forestilling, en konstruert skikkelse, som din egen fantasi setter sammen av byggeklosser fra myter og fortellinger – noen fra samtiden, noen skapt senere, noen fra populærkulturelle referanser. Denne blandingen ser du på gjennom et filter, hvor du selv har lagt inn noen preferanser eller fordommer som viser deg hvem du vil Jack the Ripper skal være: Et uunngåelig, uhyrlig resultat av Whitechapels fattigdom og fornedrelse, en kvinnehater, en religiøs fanatiker, en slumsøkende rikmann med mord som hobby, en aristokrat eller kongelig, en frimurer med blodige ritualer, en jødisk innvandrer, eller en som ville sette jødene i et dårlig lys. Eller en sjømann fra Arendal. Svaret på spørsmålet «hvem var Jack the Ripper?» er egentlig veldig enkelt – velg hvem du vil!

Men leter du etter Whitechapel-morderen, må du heller forsøke å glemme alt dette. Det var ikke slik det var! Ingen flosshatt, ingen kappe, ingen gladstone-veske. Ingen London-tåke. For noe vet vi faktisk om morderen, noe er det historiefaglig og kriminologisk god grunn til å anta, og noe kan utelukkes. Her er det vi vet: Denne morderen var en hemningsløs opportunist. Han har planlagt og/eller ønsket å drepe, og har holdt seg på «hjemmebane» i Whitechapel, men har ikke videre behøvd å planlegge i detalj hvem, hvor og når. Ofrene var tilfeldige – ut over det at de tilhørte den verst stillte gruppen kvinner, som ulykkeligvis levde av å mer eller mindre diskret ta med seg menn til et tilbaketrukket sted. Samtidig var han villig til å ta svært stor risiko. To av drapene ble begått i situasjoner som i praksis var en form for cul-de-sac: Inne i bakgården i Hanbury street (attpåtil mens dagslyset var i ferd med å komme), og inne i Mary Kellys rom inne i Miller’s court. Dersom han også myrdet Elizabeth Stride, så var det etter trolig å ha oppholdt seg ved åstedet i relativt lang tid på forhånd, hvor han pådro seg mye oppmerksomhet – og deretter gikk han videre til Mitre Square, hvor han drepte igjen.

Vi kan ikke si sikkert hvor mange ofre han hadde. Kanskje fire, trolig fem, og ikke usannsynlig seks – men neppe flere. Drapsmannen tok livet av ofrene ved å kvele dem til bevisstløshet og hjertestans, før han kuttet over strupen deres. Deretter skar han opp kroppene, med hovedfokus på mage og underliv – så mye han fikk sjansen til. Han handlet svært raskt. Av dette kan vi slutte at morderen ikke var noen tradisjonell sadist. Han har ikke fått tilfredsstillelse ved å plage eller torturere ofrene, eller ha makt over dem. Han tok livet av dem så raskt som mulig, for å kunne konsentrere seg om å skjære i kroppene. Dette – selve skjæringen – var hovedmotivet hans. Ingen har noensinne klart å sannsynliggjøre noe annet motiv som kan forklare drapsmåten og den etterfølgende oppskjæringen – Whitechapel-drapene var med all tydelighet seksualmord. Moderne gjerningsmannsprofilering og kunnskapen om seriedrapsmenn de siste tiårene har bare ytterligere sannsynliggjort dette.

Bak en slik grotesk og voldsom grenseoverskridelse av all menneskelighet og tabuer, pleier det å ligge en forstyrrelse av et eller annet slag i oppveksten. Den nesten klisjéaktige forklaringen om den «vonde barndommen» har vist seg å være omtrent uten unntak for seriemorderes vedkommende, selv om det selvsagt ikke er noen standard for hvordan denne arter seg i detalj. Noen eller noe har gjort at denne mannen fikk totalt ødelagt følelsene sine, og ødelagt grenser for handlinger knyttet til å oppnå eller holde disse følelsene på avstand. Han må med stor sannsynlighet ha begått grove voldshandlinger forut for høsten 1888, kanskje også drap. Dyremishandling og/eller ildspåsettelse i barne- og ungdomsårene er et annet, vanlig fellestrekk for slike drapsmenn. (Fra moderne tid vet vi at om lag 50 % av kriminelle som har begått alvorlig voldskriminalitet bedrev dyremishandling i ungdommen, mens det tilsvarende tallet blant befolkningen som ikke er straffedømt, er 6 %. Om dette forholdet var det samme i en tid hvor dyrevelferd og -etikk ikke var et like framtredende tema som nå, vet vi jo imidlertid ikke.)

Det er overveiende sannsynlig at mannen var hjemmehørende i Whitechapel, og hadde bodd der over relativt lang tid, selv om han kan ha vært av kontinentalt – eller for den saks skyld amerikansk eller skandinavisk – opphav. Han ser ut til å ha hatt omfattende lokalkunnskap, han kunne unngå å bli lagt merke til, forsvinne raskt, og har neppe hatt et avvikende eller spesielt utseende, påfallende klesmåte eller oppførsel. At både presse, vanlige folk og til og med patruljerende politimenn forestilte seg morderen som en ravende, frådende, aggressiv galning som også så ut som et slags monster, var trolig til stor skade i jakten på drapsmannen. Han var midt blant dem.

Slår vi sammen de få beskrivelsene fra vitner som faktisk kan ha sett morderen, så må vi se for oss en heller vanlig, litt stutt mann, rundt 170 cm høy, 35-45 år gammel. Mulige drapsmenn ble sett med deerstalker-hatt, bowler-hatt, amerikansk filthatt, eller sjømannslue – men altså aldri med flosshatt, slik populærkulturens Jack the Ripper-skikkelse har som standard hodeplagg. Sakens eneste sikre, tekniske bevis ut over selve likene, er den avkuttede delen av Catherine Eddowes forkle, som ble funnet i Goulston Street. Dette viser at morderen beveget seg inn mot kjernen av Whitechapel, etter å ha begått dette drapet over grensen til City. Det underbygger hypotesen om at han var lokalt bosatt. Dersom vi velger å tro at «From Hell»-brevet var fra morderen, sendt til vigilansekomitéens leder George Lusk, så ble det sendt fra samme postdistrikt, og kan videre tyde på at morderen hadde grunn til å forsøke å skremme Lusk. Det kan ha vært fordi de f.eks. bodde nær hverandre.

Drapene ble begått i forbindelse med helg eller helligdager – noen ganger natten til slike dager, og i et par tilfeller natten etter. Dette indikerer trolig at mannen var i fast arbeid, og/eller at han hadde en relasjon til andre mennesker som kunne være i stand til å avsløre ham på andre tidspunkter. Noen seriemordere i moderne tid har f.eks. valgt sine drapstidspunkt ut fra når ektefellen har vært hjemmefra i jobbsammenheng. Whitechapel-morderen var ikke nødvendigvis gift – trolig ikke, men var sannsynligvis ingen direkte einstøing. Å bo helt for seg selv i Whitechapel var en luksus nesten ingen kunne unne seg. Kanskje bodde han med andre slektninger. Han må ha hatt en viss grad av sosial kompetanse, ettersom han var i stand til å konversere med ofrene for å lokke dem med seg uten særlig oppstuss.

Helt siden 1888 har det vært spekulert i årsaken til at drapet på Mary Jane Kelly 9. november ser ut til å ha vært det siste vi med overbevisning kan tilskrive Whitechapel-morderen. De fleste har ment at en slik morder aldri ville ha stoppet frivillig, og at han enten må ha blitt innlagt på asyl, fengslet for andre forhold, eller tok livet av seg, uten at noen så en forbindelse mellom ham og drapene. Dette virker lite rimelig, da han som nevnt mest trolig har levd et ganske normalt og lite oppsiktsvekkende liv ut over drapene. Og i våre dager vet vi at noen seriemordere faktisk stopper helt og plutselig, eller tar lange pauser, eller endrer modus en del for å unngå å bli tatt. Det kan også ligge helt banale årsaker bak, selv om dette blir ren spekulasjon: Han kan ha fått nytt arbeid, nytt bosted. En mindre detalj kan plutselig ha ødelagt hele det mulighetsrommet han hadde for drapene – sett at han f.eks. skadet hånden i forbindelse med sitt daglige arbeide, eller fikk nedsatt bevegelighet, syn eller hørsel. Og seriemordere tar svært sjeldent livet av seg – i alle fall ikke før de er avslørt.

Uansett: Slutten – hvor han ble av – er etter min oppfatning mindre interessant enn begynnelsen. Slutten kan være tilfeldig – begynnelsen er trolig langt mer signifikant, og har større utsagnskraft. Vi kan ikke si med sikkerhet hvem som var Whitechapel-morderens første offer. Mary Ann «Polly» Nichols 30. august var definitivt et av hans ofre, men mye kan tyde på at Martha Tabram også ble drept av samme mann noen uker tidligere, 7. august. Seriemordere begår ofte sitt første drap nær sitt eget bosted eller arbeidssted, og i alle fall på et sted hvor de føler de har kontroll over omgivelsene. Men det er ingen grunn til å tro at dette var første gang han overskred grensene med hensyn til vold.

Kanskje har morderens navn en gang stått på notisblokken til Fredrick Abberline, eller en av hans detektiver som trålet gatene i Whitechapel. Kanskje var det en egen mappe i Scotland Yards arkiver, som nå er borte. Det får vi trolig aldri vite. Mest sannsynlig er det kanskje, at mannen aldri ble tatt, aldri avhørt, og aldri mistenkt – i alle fall ikke for disse drapene. Han var en vanlig mann fra Whitechapel, med uhyrlige lyster, og han stoppet sine drapstokter etter 9. november 1888 – frivillig eller ufrivillig. Min lille fornemmelse her er at dersom drapsmannens navn noen gang skulle bli funnet ved hjelp av nitidige arkivsøk og gamle avisartikler, så gjetter jeg på at det vil være i forbindelse med en draps- eller voldsepisode i årene forut for drapshøsten 1888, og at man derfra klarer å sette mannen i forbindelse med Whitechapel på riktige tidspunkter i 1888. Om det er sannsynlig at det vil skje? Nei. Men i denne sammenheng er faktisk de norske avisreportasjene av en viss interesse: Morgenbladets reportasje fra Whitechapel i 1860-årene beskriver hvordan gategjengene benyttet seg av «garottering» – rask kvelning ved å legge trykk på bestemte punkter på halsen – ved ran og overfall. Dette er lite omtalt i den ellers omfattende Ripper-litteraturen. Var det i en slik gjeng at Whitechapel-morderen lærte seg sin metode? Er navnene på noen av disse gjengmedlemmene bevart i retts- eller politiarkiver?

Jeg burde sikkert i større grad ha kommentert de mange konspirasjonsteoriene og «moderne mistenkte» i saken, men ut over det som er nevnt om dem i tidligere episoder – og i innledningen til denne – orker jeg ikke å begynne på denne usmakelige biten av Jack the Ripper-mytene. Når denne bloggen har som utgangspunkt å se saken fra Norge, er det jo trist å konstatere at den eneste boken om Whitechapel-mordene skrevet av en nordmann (riktignok norsk-amerikaner, og det hjelper jo litt), nettopp forfekter disse mytene i all sin absurditet: David Abrahamsens Mord og vanvidd: Prinsen som ble Jack the Ripper (1992). Det finnes ikke et fnugg av verken bevis eller indisier som peker i den retningen i det hele tatt, men det vil nok aldri hindre påstandene fra å dukke opp på nytt.

Her kunne jeg stoppet. Jeg burde vel stoppe. Men det er fristende å gjøre et siste tankeeksperiment, helt på slutten. Kan vi ha oversett noe? Kan det være likevel, at det finnes en «modus-kandidat» i det kjente materialet? En som passer så godt inn i beskrivelsen ovenfor, at vi er nødt til å finne ham mistenkelig? Og som vi faktisk kan knytte til drapsstedene, helt konkret, på riktig tidspunkt? Det finnes dem som mener det – blant andre Michael Connor (Ripperologist nr. 72, 2006), og den svenske journalisten Christer Holmgren.

For å først gjenta enda en gang: Vi har slått fast at morderen etter all sannsynlighet var hjemmehørende i Whitechapel-distriktet. Han var i 30-40-årene. Han var i jobb, og hadde en form for familierelasjon. Han hadde et vanlig, ordinært utseende, og stakk seg ikke ut – selv på de tidspunktene på døgnet da drapene foregikk, må andre ha oppfattet ham som et naturlig innslag i bybildet. Vi kan – uten å bli hobbypsykologer i tillegg til amatørdetektiver – anta at han har hatt en eller annen form for traumatisk barndom eller -opplevelse, og/eller ustabile familieforhold. Nå var det sikkert tusenvis, i alle fall hundrevis, av kandidater som kan sies å falle inn under denne beskrivelsen i Whitechapel i 1888. Men hva om vi finner en av dem på åstedet minutter – eller til og med sekunder – etter et av drapene?

Charles var 39 år gammel i 1888. Han hadde bodd hele livet i og nær Whitechapel. Faren sin hadde han aldri møtt – Charles og moren bodde sammen med en serie menn på ulike adresser i Whitechapel. Selv i voksen alder bodde han alltid sammen med, eller like i nærheten av moren. Han var gift, og hadde barn, men høsten 1888 bodde han tilsynelatende for seg selv i Doveton Street, litt øst for kjerneområdet i Whitechapel. Mannen arbeidet som kjørekar for transportbyrået Pickfords – som eksisterer ennå – og som den gang hadde sin base på motsatt side av Whitechapel, i vest. Arbeidet hans bestod visstnok i å kjøre kjøtt og slaktede dyr ut til kjøtthandlerne i Whitechapel. Han har altså både kjent området svært godt, og det har ikke vakt noen mistanke når han har ankommet arbeidsstedet – eller hjemmet – med blodflekker på klær og hender. Han begynte på arbeid kl. 04.00 hver morgen, og vi vet at han spaserte, og at det tok ham ca. 35-40 minutter å gå denne strekningen. Han gikk derfor vanligvis hjemmefra kl. 03:20.

Vi kan be google maps om å vise oss veien fra boligen i Doveton Street til arbeidsplassen på dagens kart. Resultatet er forbløffende. Google kommer opp med tre mulige ruter, hvis du vil spasere. De seks drapsstedene (de «fem kanoniske» pluss Martha Tabram) ligger langs eller helt kloss inntil disse tre rutene. Unntaket er bare stedet hvor Elizabeth Stride ble drept i Berner Street – det er en markant omvei, om enn ikke forferdelig lang. Vi har diskutert – og tvilt på – hvorvidt Elizabeth egentlig var et offer for samme drapsmann som de andre. Kanskje var hun ikke det, og da framstår kartet enda mer talende. Men om hun likevel var det: I barndommen hadde Charles bodd på minst tre steder i akkurat dette området, sør for Whitechapel High Road. Han må kjent hvert smug her også. Og på dette tidspunktet i 1888 ser det ut til at hans barn bodde her med hans trolig fraseparerte kone.

Så kan vi begynne å regne på tidspunktene. Husk: Arbeidet hans startet kl. 04:00, etter en 40 minutters gåtur. Martha Tabram ble «funnet» (dvs. observert, men vitnet trodde hun var en uteligger) på trappeavsatsen i George Yard kl. 03:30, den 7. august. Raskeste vei fra Doveton Street er ca. 20 minutter, 15-20 minutter videre til Pickfords. Mary Ann «Polly» Nichols ble funnet i Buck’s Row (nåværende Durward Street) 31. august kl. 03:40, 15-20 minutter videre til Pickfords. Annie Chapman ble funnet i en bakgård i Hanbury Street en uke etter drapet på Polly Nichols. Drapstidspunktet antas av de fleste å ha vært omkring 05:30, men det er uklare omstendigheter rundt dette: Drapet kan ha skjedd så tidlig som 03:30, ifølge dr. Philips, som undersøkte liket (Wolf Vanderlinden, “’Considerable Doubt’ and the Death of Annie Chapman”, Ripper notes). Tre drap – langs Charles’ vei til jobb, på tidspunkter som stemmer overens med når han må eller kan ha vært i umiddelbar nærhet!

Tidspunktene for de senere drapene kan riktignok ikke settes i like nær forbindelse med Charles’ arbeidstider, selv om de som nevnt passer bra med rutene han må ha gått til jobb. «The double event» – drapene på Elizabeth Stride og Cathrine Eddowes skjedde natten til en søndag, og drapet på Mary Jane Kelly skjedde natten til en offentlig fridag.

Men det kan det ha vært en svært god grunn til. For det hele var nær ved å gå helt galt. Han ble nesten avslørt. Charles ble sett stående bøyd over liket av Mary Ann Nichols i Buck’s Row bare sekunder etter at hun ble drept.

For det er altså her Charles Cross kommer inn i den offisielle historien, som mannen som fant liket av «Polly» Nichols, like før det andre vitnet, Robert Paul, kom til. Gjennom alle disse årene har han kun vært en bifigur – men har vi blitt lurt? Det er flere påfallende omstendigheter. For det første: Sammen med Robert Paul, forlater han liket for å forsøke å finne en politimann langs veien til arbeidet, siden de begge er sent ute til jobb. De finner konstabel John Mizen, og ifølge avisreferatene skal Charles Cross ha fortalt Mizen at det allerede var en annen politimann ved drapsstedet. Det stemte for så vidt – konstabel John Neill hadde i mellomtiden funnet Polly Nichols – men det kunne jo ikke Charles Cross vite! For det andre: Han oppgav navnet Charles Cross til politiet – men dette var ikke hans egentlige navn. Han het Charles Lechmere. Cross var navnet på en av hans tidligere stefedre, og Charles var oppført med dette navnet i en folketelling som liten gutt – men aldri ellers. For det tredje – og kanskje aller mest påfallende: Robert Paul hevdet med stor sikkerhet at klokken var 03:45 da han svingte inn i Buck’s Row. Det tar ca. 6-7 minutter å gå fra Charles Lechmeres hjem i Doveton street 22 til åstedet i Buck’s Row. Dersom han gikk hjemmefra til normal tid kl. 03:20 kan han ha tilbragt et kvarters tid – kanskje 20 minutter – ved åstedet før Robert Paul ankom. Om han startet hjemmefra kl. 03:30, som han selv hevdet, må han likevel ha vært på åstedet i godt opp mot 10 minutter. Da legen dr. Llewellyn ankom åstedet – en gang mellom 03:50 og 04:00 – slo han fast at Polly Nicholls hadde vært i live inntil «for få minutter siden». Ingen har sett noen andre bevege seg i området.

Charles Cross – eller altså Charles Allan Lechmere, som var hans fulle navn – er også unik fordi han var den eneste virkelig «utenforstående» som fant et offer for Whitechapel-morderen. Tabram og Chapman ble funnet av beboere i bygningene på drapsstedene. Stride ble funnet av (nok) en vognmann, Luiz Diemschüts, som hadde stallen sin i Dutfield’s Yard. Eddowes ble funnet av en politimann på patrulje. Og Kelly ble funnet av husvertens utsendte, som skulle kreve inn leie. (Å jada, bare rolig, både Diemschüts, politimannen og husverten har selvsagt vært lansert som mistenkte, men la oss bare glemme det så raskt som mulig.) Selv om Charles Cross også hadde en grunn til å befinne seg i Buck’s Row, så hadde han ikke på langt nær en så klar tilknytning til drapsstedet som de øvrige.

En liten tilleggsobservasjon: I episoden «Fra Helvede» skrev jeg om brevet som ble sendt til Vigilansekomitéens leder, George Lusk, og som var vedlagt en halv menneskenyre. Dersom dette brevet virkelig var fra morderen, så må det ha vært en grunn til at han valgte Lusk som adressat – følte han seg kanskje på en eller annen måte truet av Lusk? Vi kan selvsagt ikke gi en fyllestgjørende forklaring, men det er verdt å peke på at George Lusk bodde bare noen få minutters gange fra Doveton Street, hvor Charles Cross bodde.

Var Charles Cross Whitechapel-morderen – selveste Jack the Ripper? Skuffende nok, jamfør antiklimakset jeg annonserte innledningsvis i denne episoden: Nei, jeg tror ikke det. Men jeg har stor sans for forsøket, for denne måten å tenke på. Charles Cross/Lechmere er en av svært få «moderne mistenkte»-teorier hvor man virkelig har forsøkt å kople sammen fakta fra saken med de rimelig sikre antagelsene om morderens «profil», og vel den eneste teorien hvor den mistenkte faktisk beviselig var på (i alle fall ett av) drapsstedene på riktig tidspunkt – og kan sterkt antas å ha vært i nærheten av to andre drapssteder på «riktig» tidspunkt. Ikke minst: Det er en av de få «moderne mistenkte», i alle fall fra senere år, som ikke springer ut av påfallende sensasjonalisme. Charles Lechmere er ingen stråmann i en dårlig skjult sosial eller politisk historie, og ikke en kandidat som får mange spaltemeter i tabloidpressen. Man får i det minste en følelse av at ripperologene her har funnet en plausibel type mistenkt – i motsetning til all verdens kongelige konspirasjoner, eventyrlige amerikanske kvakksalvere (Tumblety), velstående bomullskjøpmenn fra Liverpool med ekteskapstrøbbel (Maybrick), eller kjente kunstnere (Sickert).

Jeg har skrevet noen artikler opp igjennom som har handlet om såkalt «alternativ arkeologi», og hvor hovedpoenget ofte har vært hvordan dårlig eller manglende forskerhåndverk forårsaker en nærmest blind tro på (de mest vanvittige) teorier om hendelser og fenomener i vår fortid. «Kirsebærplukking» – det å bare ta med data som støtter en teori, men hoppe over alle data som motsier den, er jo klassisk. «Bekreftelses-skjevhet» er noe av det samme – i stedet for å utlede en teori fra alle relevante data, lar man teorien man har forelsket seg i bestemme hvilke data man velger, og hvordan de tolkes. Vi ser disse fenomenene i full blomst i Jack the Ripper-litteraturen, selvfølgelig. Men jeg må derfor også gjøre et tappert forsøk på å distansere meg fra tanken på at Charles Lechmere må ha vært Whitechapel-morderen. For det er slett ikke alt som går opp.

Kartstudiene er interessante, men selv om de viser at drapene ble begått langs det som framstår som naturlige ruter mellom Doveton Street og Pickfords, så kjenner vi jo bare en liten del av ruten han fulgte i ett enkelt tilfelle. Dette kan jo godt ha vært hans faste rute. Kart er – jamfør forrige avsnitt – i sin natur forførende: Vi vil så gjerne se meningsfulle mønstre, hjernen vår leter etter dem, men vi glemmer den store kompleksiteten. Gater er til for å ferdes i. De har retninger. De er til for at mennesker skal ta seg fram og tilbake mellom bolig og jobb. Hvor mange andre var det ikke som fulgte de samme gatene, på mer eller mindre samme tidspunkter?

Videre viser kartstudiene at Charles Cross kan ha drept de to første ofrene – Tabram og Nichols – på vei til jobb, men hvor sannsynlig er det at han valgte dette som tidspunkt å drepe på? De øvrige tidspunktene i serien er ikke konsistente med at han var på vei til jobb. Selv om vi godt kan spekulere i at han kan ha justert modusen etter at han nesten ble avslørt i Buck’s Row, så blir effekten av kartet langt mindre spektakulær. Stride, Eddowes og Kelly ble drept natten til søndag og en offentlig fridag, så han kan selvsagt ha myrdet «på fritiden» – men da er vi igjen ute i spekulasjoner som ikke har grunnlag i fakta. Annie Chapman, derimot, ble myrdet natt til en arbeidsdag, og lenge etter at Charles Cross skulle ha vært på jobb hos Pickfords. Det utgjør et stort problem. At han kan ha tatt hest og kjerre inn igjen til Hanbury Street – slik «Cross-tilhengerne» hevder – er igjen mulig, men det blir ikke noe mer enn en ad hoc-forklaring for å redde teorien.

Vi har sett at politiet hadde få tekniske hjelpemidler i etterforskningen, og at de sikkert også var fanget av forestillingen om en ravende gal og demonisk utseende morder. Og det er selvsagt mulig at morderen Charles Cross/Lechmere stod der under den offentlige høringen, iskald, og forklarte seg om da han fant Polly Nichols – for deretter å spasere ut døren og bli glemt av alle, inkludert Scotland Yard. Men det er vanskelig å tro at inspektør Fredrik Abberline, Donald Swanson, og alle de andre erfarne etterforskerne aldri kom på tanken. De må ha sittet der, utover i oktober og november 1888, og snudd bunken med sakspapirer enda en gang, og tenkt: «Vet vi egentlig nok om Charles Cross»? For alt vi vet, kan han ha blitt avhørt. Han kan ha hatt solide alibi for alle de andre drapstidspunktene. Han kan ha blitt skygget. Vi vet at politiet gjennomførte omfattende avhør av andre om befant seg ved Buck’s Row på drapstidspunktet. Charles Lechmere / Cross bør ha blitt sjekket ut av saken på den ene eller den andre måten – eller?

Det er så langt vi kommer. Den eneste riktige finalen i denne bloggen må derfor bli en retur til populærkulturens karikerte utgave av Jack the Ripper, med kvalitetsstempelet banned by the BBC fra da den kom i 1963  – takk for oppmerksomheten: