Episode 1 (7. august): Whitechapel 1888

– Men hvem tror du Jack the Ripper egentlig var? Om man er av denne nokså merkelige disposisjonen at man fatter mer enn alminnelig pubquiz-aktuell interesse for gamle drap i London, håper man alltid å bli stilt dette spørsmålet. Jeg har sett for meg litt dype stoler ved en knitrende peis, en god porter, og venner som lytter oppmerksomt på mine doseringer om From Hell-brevet, Macnaghten-memorandumet, Goulston street-grafittien, og «De fem kanoniske». Men til tross for nærmest livslang, skrekkblandet interesse for Whitechapel-drapene, så har ingen spurt. Selv fantasitilhørerne mine har etterhvert diskré sneket seg ut på kjøkkenet, én etter én. Porteren er for lengst drukket opp. Så da er det lite annet igjen å gjøre: Det må bli en blogg.

For ingen uløste kriminalsaker kan måle seg med denne, den mest klassiske true crime-saken av dem alle, med «verdens første seriemorder» løs nattestid i Victoriatidens London-slum. Det er vel bare muligens Kennedy-drapet som nærmer seg når det gjelder antallet bøker, dokumentarfilmer, populærkulturelle referanser – og konspirasjonsteorier. Whitechapel-morderen har låst seg fast i bevisstheten, som en av våre ‘moderne ur-fortellinger’, om det er mulig å svelge det paradoksale begrepet. Det er kanskje det samme fenomenet som Titanic: Nevner noen skipskatastrofer, er Titanic ofte det første man tenker på, selv om forliset ikke var det største eller verste. Nevner noen seriemorder, tenker mange på Jack the Ripper, selv om han verken var størst, først eller egentlig mest ekstrem. Saken har sin egen signifikans, et eget liv utenfor målbare kategorier, som en del av en felles, vestlig forestillingsverden. Titanic står som et symbol for overdreven framtids- og teknologioptimisme, og tidspunktet rett før 1. verdenskrig er trolig vesentlig for vår oppfatning av katastrofen. I filmen From Hell (2001) blir Jack the Ripper tillagt denne replikken: «One day, men will look back and say that I gave birth to the 20th century» – et sitat fullstendig uten rot i den virkelige historien, men som likevel sier noe om sakens posisjon i den kollektive bevisstheten. Det er visse sosiale, historiske og politiske grunner til at Whitechapel-drapene ikke er glemt. Jeg skal komme tilbake til dem i neste episode.

Denne kollektive forestillingen om Whitechapel-drapene har et kjent tema: Den mørkkledde mannen med sort kappe, flosshatt og lærveske, som forsvinner lydløst inn i London-tåka mens blodet renner sakte over brosteinen, svakt glinsende i det gule lyset fra en enslig, blass gasslykt i bakgrunnen. Så blir han borte for oss. Hadde han rømt fra et sinnsykeasyl, og ble innlagt igjen uten at noen oppdaget hva han hadde gjort? Var han hjemmehørende her i det arme og beryktede Whitechapel, kanskje blant de mange innvandrede tyske og polske jødene, eller var han en europeisk – kanskje skandinavisk – sjømann som kom og dro med en frakteskute i takt med rutetabellen? Var han en syfilitisk kirurg som hevnet seg på prostituerte, en impotent slakter, en amerikansk kvakksalver som solgte organer til medisinstudenter? Kom han fra andre siden av London, West End – var han kanskje til og med knyttet til kongehuset, og inngikk i en stor konspirasjon som inkluderte frimurere og tempelriddere? Var det egentlig en gjeng med irske eller russiske terrorister som stod bak? En kjendis, en billedkunstner – en kvinne? Hadde morderen en medskyldig? Til og med rømte aper eller en stor rovfugl har i fullt alvor vært foreslått som løsning på gåten. I skrivende stund er det mye ståk (vel, vel – i ripperologkretser, i det minste) omkring en dokumentarserie hvor barnebarnet av den amerikanske seriemorderen H. H. Holmes påstår at bestefaren i tillegg var Jack the Ripper. Om enn noe mer plausibelt enn rovfuglen, er påstanden så dum at det nesten ikke er til å holde ut. Serien vises da også på History Channel.

Det er bare et par av disse «gjerningsmannprofilene», for å bruke et moderne ord, som ble snakket om i samtiden. De fleste er kommet til i ettertid, og det kan være vanskelig å skille reelle mistenkte fra fiksjonen, og de bildene denne fiksjonen har skapt  i vår egen fantasi. Det var f.eks. visstnok svært lite av den berømte tåken i London denne høsten, med unntak av i oktober – men akkurat den måneden ble det ikke begått noen drap. Og ingen av vitnene – for drapsmannen ble utvilsomt sett, flere ganger – beskriver kappe, flosshatt eller veske. En deerstalker-hatt (den vi kjenner som «Sherlock Holmes-hatten») går derimot igjen i flere vitnemål, eller en sjømannslue. Han var liten av vekst, på grensen til lubben, hadde bart og muligens skjegg, og noen beskriver en «lerretspakke» han bar på.

Idéen med denne bloggen er å forsøke å gjengi, eller på et vis kanskje til og med ‘gjenoppleve’, hvordan Whitechapel-drapene ble omtalt og oppfattet i Norge den høsten. Bloggen vil bli oppdatert med nye episoder i takt med (og på samme dato som) oppslagene i norske aviser i 1888. Det betyr at episodene kommer med ujevne mellomrom fram til desember – de fleste av episodene heldigvis litt kortere enn denne introduksjonen. Hva tenkte og skrev man om saken her i landet, og hvordan stemmer dette med hva man i ettertid vet? Mange av de forestillingene om gjerningsmannen som er nevnt ovenfor har altså kommet til langt senere. De er lag på lag av betydninger – mange ganger rene myter – som til slutt gjør oss ute av stand til å se saken for hva den virkelig var. Avisreferatene kan skrelle bort noen av disse lagene. Kanskje sier de også noe om Norge på denne tiden.

Inspirasjonen bak denne episodisk avgrensede bloggen vil sikkert være opplagt for andre ripperologer, men må nevnes likevel: Karl Coppaks mesterverk av en ripper-blogg «Ten weeks in Whitechapel», og en annen blogg både Karl og jeg var store fans av – «RAM JFK club». Jeg må også nevne at grepet med å bruke datidige aviser som innfallsvinkel heller ikke er ny – det er gjort før i bl.a. News from Whitechapel: Jack the Ripper In The Daily Telegraph av Alexander Chisholm et al. (England 2002) og i Ripper notes: How The Newspapers Covered The Jack The Ripper Murders av Wolf Vanderlinden et al. (USA 2005). Ellers skal jeg gjøre mitt beste for å kreditere de riktige forfatterne der hvor bakgrunnsstoffet ikke er hentet fra den mer allment kjente historien om mordene i Whitechapel.

Avisene – men selvsagt primært de engelske – utgjør en vesentlig kilde til historien om Whitechapel-drapene. Arkivsituasjonen med hensyn til denne saken er nemlig ikke god. Store mengder originalmateriale fra politiets arkiver er tapt gjennom årene. Noe er regelrett stjålet av samlere i nyere tid, men det meste er rett og slett kastet. Den som ønsker å se noen storstilt konspirasjon eller dekkoperasjon i dette, får heller gjøre det – vi som ellers har en hverdag blant saksmapper (om enn med et mer mundant innhold) kjenner oss nok bedre igjen i det etterforskere ved Scotland Yard har fortalt om rutinene: Gamle saksmapper stod ofte på den enkelte politimanns kontor, og når plassen i hyllene begynte å bli trang, kastet man gjerne de eldste mappene uten å betenke seg noe særlig om på stedet. Wynne Baxter, som ledet de fleste høringene etter de rettsmedisinske undersøkelsene av ofrene, skal ha hatt et privatarkiv med to tonn sakspapirer (men selvsagt ikke bare fra Whitechapel-drapene). Etter hans død ble de overlatt til London County Council, som ser ut til å ha hatt store problemer med lagringsplass allerede før dette. Alt er borte nå (Begg, Fido og Skinner, The Complete Jack the Ripper A-Z, 2015). Vi har sett det samme i flere norske saker – ikke bare arkivdokumenter, men fysiske bevis er kastet. Arkivlov og slikt var et fremmedord inntil nylig. Til dette kan det også tilføyes at interessen for Whitechapel-drapene som uløst kriminalgåte paradoksalt nok egentlig er relativt ny. Mange peker på Daniel Farsons TV-serie Farson’s Guide to the British (1959–1960) som starten på den moderne ripperologien, og knapt noen hadde vist interesse for saksdokumentene og arkivene før dette. Ingen politimann på 1930, -40, og -50-tallet ville ha drømt om at det i 2017 ville sitte hundrevis av lenestolsdetektiver som sømfarer hver minste flik av informasjon om saken – og at noen av dem ville finne på å påstå at arkiver er ødelagt med vilje, for å skjule en eller annen konspiratorisk sannhet om drapene.

Det arkivmaterialet som faktisk er bevart, er selvsagt det sentrale kildematerialet i saken – men man er helt nødt til å supplere med avisreportasjene fra samtiden dersom man skal kunne danne seg noe som helst helhetlig bilde. I noen få, men vesentlige tilfeller har også de utenlandske avisene bidratt med opplysninger som ikke finnes verken i (de bevarte) arkivene eller i de engelske avisene. En av de i vår tid viktigste mistenkte i saken – hvis det er noe som heter det – amerikaneren Francis Tumblety, er et slikt «funn» fra amerikanske aviser, og dette ble oppdaget av ripperologer bare for få år siden. Riktignok ble Tumblety navngitt som mistenkt av en tidligere sjefsinspektør ved Scotland Yard i et brev fra 1913, men som samtidig kilde har vi bare de amerikanske avisene. Det er nok for mye å håpe på at de norske avisene vil gi oss tilsvarende scoop, men man vet aldri.

Bloggen kommer til å omfatte mange detaljer fra saken i de kommende ukene, men det er kanskje på sin plass med et helt kort oppriss (unnskyld uttrykket) av hva det hele handler om. Whitechapel-drapene er egentlig navnet på en saksmappe hos Metropolitan Police («Scotland Yard»). Den inneholder til sammen elleve uløste drapssaker hvor prostituerte kvinner ble myrdet i og i nærheten av bydelen Whitechapel i London mellom april 1888 og februar 1891. De fleste av kvinnene var middelaldrende, og sterkt alkoholiserte. Mordene fant sted om natten, stort sett i forbindelse med helger eller offentlige fridager. Flere av drapene bar preg av en helt usedvanlig grad av – og form for – brutalitet: Ofrene ble trolig først kvalt med bare hendene, enten til bevisstløshet eller død, før drapsmannen kuttet over strupen med kniv så voldsomt at hodet i flere tilfeller var nær ved å skilles fra kroppen. Videre mutilerte drapsmannen likene, først og fremst ved å skjære opp mage og underliv, men også ved kutt i ansiktet. Han kan ha tatt med seg organer, trolig en nyre i ett tilfelle, en livmor i et annet, og muligens et hjerte i et siste tilfelle.

Ingen ble noen gang siktet eller domfelt i noen av disse elleve drapssakene. Men det er heller ikke noen, verken i samtiden eller senere, som har trodd at samme mann begikk alle disse drapene. Saksmappen inneholder for eksempel drapet på en ukjent kvinne, hvor bare torsoen ble funnet i september 1889 – bare de færreste tror dette hadde noe med de andre drapene å gjøre (det kan faktisk ha vært en parallell seriedrapsmann; det ble funnet flere torsoer og legemsdeler i England i en tidsperiode). Men en håndfull av drapene, høsten 1888, må ut fra en rekke omstendigheter antas å være en enkelt manns grusomme verk. Nøyaktig hvor mange? Minst fire, trolig fem, godt mulig seks, for å låne en frase fra den kjente «ripperologen» Philip Sugden – resten blir mest spekulasjon. I litteraturen finner man ofte omtalt «de kanoniske fem» ofrene: «Polly» Nichols (31. august 1888), Annie Chapman (7. september 1888), Elisabeth Stride og Cathrine Eddows (begge 30. september 1888) og Mary Jane Kelly (9. november 1888). Av disse er drapet på Stride i nyere tid delvis omdiskutert som Jack the Rippers verk (uten at det gjør hennes skjebne mindre tragisk), og vi kommer tilbake til hvorfor. Med mine i denne saken temmelig beskjedne kvalifikasjoner, stiller jeg meg blant dem som er tilbøyelige til å inkludere Martha Tabram (7. august 1888) blant de «sikre», og dermed morderens første offer, så langt vi kjenner til. Mer om henne senere.

Ellers har ulike forfattere hevdet at ett eller flere av de øvrige mordene i Scotland Yards saksmappe var Ripper-drap, ofte der hvor det på en eller annen måte kan passe med forfatterens egen teori om hvem drapsmannen var. I tillegg trekkes det av og til inn enkelte mordsaker fra andre steder i verden som ligner de i Whitechapel i årene før og etter. At morderen dro et annet sted, kan kanskje forklare at drapene plutselig opphørte i London i november 1888. Men dersom han var en fremmed, midlertidig tilstede i London, er det vanskelig å forklare hvordan han kunne forsvinne sporløst fra åstedet gang på gang uten å bli lagt merke til. Samtidig: De prostituerte kvinnene tok ham med seg til øde og skjulte steder – det ligger jo i virksomhetens natur – trolig valgte ofrene selv åstedene, makabert nok. Og slik fortsetter diskusjonen fram og tilbake gjennom tilsynelatende paradokser i Whitechapel-saken.

Morderen etterlot seg så godt som ingen spor i tradisjonell forstand (hva moderne åstedsgranskere ville ha funnet, kan vi selvsagt bare spekulere i) utover skadene på ofrene, og muligens et par intenderte ansamlinger av ofrenes eiendeler nær de døde kroppene. Det eneste relativt sikre, fysiske sporet var et avkuttet forkle som stammet fra et av ofrene (Cathrine Eddows), innsmurt med blod og avføring, som ble funnet et stykke unna, og forteller oss i det minste hvilken vei han tok etter akkurat dette drapet. På teglveggen like ved der forkleet ble funnet, stod en mystisk beskjed skrevet med kritt på murveggen: «The Juwes are the men that will not be blamed for nothing». Om dette virkelig hadde noe med drapet å gjøre, er fremdeles svært omstridt – og hvis det virkelig er relevant, er meningen med utsagnet i beste fall tvetydig.

Navnet Jack the Ripper stammer fra et brev som ble sendt til et pressebyrå under drapsbølgen høsten 1888, skrevet som en spottende hilsen fra morderen. Da dette ble kjent, strømmet det inn hundrevis av andre, lignende brev til politiet og pressen, som oftest også undertegnet «Jack the Ripper» – et navn som umiddelbart ble populært. Vi skal se eksempler på at selv politiet i Kristiania fikk slike brev – ett skrevet på norsk, til alt overmål. Det er i dag få eller ingen som tilkjenner disse brevene status som dokumenter skrevet av den virkelige morderen – det første, som oppgav navnet Jack the Ripper, var sannsynligvis skrevet av en journalist, som dermed har den tvilsomme æren av å ha oppfunnet navnet på verdens mest kjente seriedrapsmann. Ett eneste brev blant mange hundre er fortsatt ikke endelig avskrevet som falsum – det såkalte «From Hell»-brevet (eller «Lusk-brevet»), sendt til formannen i en av borgerverngruppene som ble dannet som følge av drapene. Vedlagt var deler av en menneskenyre. Dette brevet var imidlertid ikke undertegnet av Jack…

Politiet hadde en rekke mistenkte høsten 1888 og i årene etter, flere av dem navngitte (selv om navnene ikke alltid var kjent i samtiden): Montague John Druitt, Michael Ostrog, Aaron Kosminski, William Henry Bury, George Chapman (aka Severin Antoniovich Klosowski) og Francis Tumblety, for å nevne de kanskje viktigste. En stor del av fascinasjonen over Whitechapel-saken ligger nettopp i det at ingen av disse mistenkte fullt ut virker sannsynlige, og det er en rekke beviselige selvmotsigelser og direkte feil i de forskjellige politimennenes senere omtaler av dem.

I tillegg har vi en stor gruppe såkalt «modern suspects», som ivrige ripperologer har lykkes på mer eller mindre overbevisende måter å bygge opp en mistanke rundt. Dette fører oss til en del etiske problemstillinger knyttet til å skrive om reelle, historiske drap av en slik grotesk karakter, og kanskje mer enn ellers når saken for lengst har blitt kilde for underholdningsbransjen (hvor London Dungeon-attraksjonen «Jack the Stripper» vel er det absolutte lavmålet). Det viktigste er selvfølgelig at kvinnene som gikk ut av tiden og inn i en evig tilværelse som ofre for en seriedrapsmann, har krav på respektfull behandling. Men det kan også hevdes at de spekulative elementene i mye av Jack the Ripper-litteraturen i alle fall til dels oppveies av at mange seriøse forfattere av Whitechapel-bøker, artikler og blogger, med stor sympati for de ulykkelige har lagt ned mye arbeid i å kartlegge og beskrive disse skjebnene og kvinnenes livshistorier, og de sosiale forholdene de levde under. Vi vet langt mer om «Polly», «Dark Annie», «Long Liz», Cathrine og Mary «Jeanette» i dag enn hva etterforskerne gjorde i deres samtid. Navnene deres huskes ennå blant alle med interesse for saken. Mordene var tilfeldige, men disse kvinnene har fått en plass i historien som individer med levde liv, og fortellingene om dem utgjør viktige monumenter over tiden og det samfunnet som skapte dem – og skapte Jack the Ripper som fenomen.

Men det er kanskje verre etiske overtramp knyttet til den snart 130 år lange jakten på en drapsmann. Én ting er å oppgi og diskutere navngitte mistenkte, som vi kan dokumentere at politietterforskerne den gang allerede hadde notert seg. Det lukter imidlertid ikke særlig bra av en del «modern suspects», altså historiske personer som – ofte med skråsikkerhet – utpekes som den eneste logiske kandidaten til rollen som Jack the Ripper. Er det greit at når man googler Sir Wilhelm Gull, dronning Victorias livlege, så dukker det opp tusenvis av treff som knytter ham til Jack the Ripper – uten et minste fnugg av bevis? Kanskje er det noe lettere å svelge at en del dokumenterte voldsmenn og kvinnehatere får et frynset ettermæle som Ripper-kandidater, selv om mange av dem er temmelig usannsynlige, og «bevisene» fraværende i en hver juridisk eller historiefaglig forstand. Men hva med stakkars Joseph Barnett, kjæresten til det siste «kanoniske» offeret Mary Kelly, som mistet henne på den mest horrible måten det går an å tenke seg? Nå skrives det bøker om ham, der det på syltynt grunnlag slås fast at han myrdet ikke bare Mary, men først fire andre kvinner på bestialsk vis – for å «skremme henne» bort fra prostitusjon. Dette er etter mitt syn et klart overtramp – i tillegg til, selvfølgelig, å være historiefaglig ytterst svakt. Hvis du – mot formodning – skulle få lyst til lese annen litteratur om Whitechapel-drapene etter å ha lest denne bloggen de kommende ukene, anbefaler jeg sterkt å begynne med å lese M. J. Trows essay «The Way To Hell», hvor han (spoiler-alarm…!) på særs elegant vis demonstrerer hvor latterlig enkelt det er å bygge opp en slik «troverdig» Jack the Ripper-myte om nærmest tilfeldig valgte historiske personer (i Jakubowski, Maxim og Nathan Braund, The Mammoth Book of Jack the Ripper, London 2008).

Neste episode skal handle om norske forestillinger om Whitechapel før drapshøsten 1888, pressens rolle i saken, og et drap året før som skulle komme til å kaste lange skygger. Følg med i episode 2: «Det smudsige sailorkvarter i St. Georges Whitechapel» – ute 31. august 2017!